Goldfrapp har sluppet Silver Eye, sitt første album på fire år. Selv om Alison Goldfrapp har sagt “We’ve never liked repeating ourselves. Often we react to things we’ve just done. We like the spontaneity of not knowing. It’s only through the process that we start to figure out what it is. The fans who have stuck with us are the ones who embrace that idea and are excited by the thought that they don’t know quite what to expect next.”, er det lett å kjenne igjen musikken.

Anymore er både første singel og første låt på Silver Eye. Det er en behagelig og fengende låt å lytte til, og også den mest dansbare låta på albumet. Det er en sang som jeg godt kan høre på igjen og igjen. Etter å ha hørt ferdig hele albumet er det en av sangene jeg liker best fra albumet.



Systemagic er litt mer slitsom i mine ører, og jeg skifter til neste sang før den er ferdig. Det samme gjør jeg med Become The One, som jeg synes rett og slett er kjedelig. Når jeg kommer til Faux Suade Drifter blir det bedre. Det er en rolig, men fin låt. Skikkelig sommerlig elektronika.

Beast That Never Was skiller seg litt ut fra de tidligere låtene på albumet. Den er litt mørkere, men er en veldig flott låt.
You threw the arrows, you threw the knife
They spun around and went back in
To you, to you
Shimmering in the full Moon's path
All blood and rhythm, you're running
Through trees to me

Everything Is Never Enough og Moon In Your Mouth er også to låter som faller i god smak hos meg. Det er begge låter som man kan lytte til flere ganger uten å bli lei.

Silver Eye avsluttes med Ocean, en låt med fengende rytme og god tekst. Som Beast That Never Was er den noe mørkere enn en del av de andre sangene. Etter å ha hørt den ferdig setter jeg den på igjen umiddelbart. Ocean er utvilsomt min favoritt fra Silver Eye.

Tross et par-tre låter som trekker ned, er Silver Eye totalt sett et album som er verdt å lytte på.