Tirades slapp på fredag deres nyeste EP, Here Comes The Rain. EPen fortsetter den nye retningen Tirades viste frem på deres forrige utgivelse Vulture som er et klart skritt bort fra den mer velproduserte og polerte debutplaten Lifetime of Wars.

Introen på EPen Shame gir deg en solid overdose av støy og lyder, nærmest bare for å forberede deg for hva du har i vente. Den glir rett over i første låt Actions of Fear som angriper trommehinnene dine med et herlig «in your face» riff og vokal. Denne sklir igjen sømløst over i Blind Obedience/Scared To Death som roer det ned og byr på en mer luftig atmosfære og depressiv stemning. Avslutningen her minner om 1996 fra debutalbumet Lifetime of Wars bare med en mørkere undertone.

Plata avslutter med tittellåten Here Comes The Rain som også er den beste låta, sammen med No Drugs som ble sluppet som singel i 2016. Here Comes The Rain får jeg bare ikke nok av og den seiler opp som en mine personlige favoritter av Tirades. Eneste låt jeg ikke har nevnt nå er Your Element, en cover av en låt jeg aldri hadde hørt. Veldig kul og etter å ha sjekket ut originalen så liker jeg den enda bedre. De har virkelig gjort den til sin egen, men beholdt essensen av originalen. Kult og akkurat sånn en cover burde være.

Here Comes The Rainer en kort affære med seks sanger, der den lengste låten er 3:25 min lang. Men det er jo som alle vet ikke lengden på plata som betyr noe, men hvordan man bruker den. Det er en bra EP og mye positivt å trekke frem, men for mange vil nok den røffe produksjonen være vanskelig å komme forbi. Det låter annerledes enn den Lifetime of Wars, som var meget imponerende, og Here Comes The Rain er ikke helt på samme nivå.

Det som funker best med denne EPen er hvordan de fletter låtene sammen, noe de forøvrig også gjorde bra på debuten. Dette er kanskje noe som trekker ned inntrykket for noen ettersom låtene, med unntak av tittelsporet og No Drugs helt klart gjør seg best sammen og faller litt gjennom alene. Som helhet er imidlertid denne EPen veldig bra, og hvis man klarer å se bort fra den røffe produksjonen så har man mye å glede seg over her.

Tirades er fortsatt beinhardt og kompromissløst, men uten at de klarer å nå helt opp til det nivået de har satt for seg selv på debuten. En ting er hvert fall helt sikkert og det er at hvis du har muligheten til å se Tirades live er det en mulighet du ikke kan la gå fra deg.