Andrew Combs
Canyons of my Mind
Nashville er ennå en av byene som leverer talenter i fleng, Andrew Combs er intet unntak.
Andrew Combs er kanskje ikke et veldig kjent navn her i Norden, men mange lovpriser singer- songwriteren for hans bidrag til den nye bølgen av Nashville-låtskrivere. Combs er bosatt i den legendariske musikkbyen og er signet under plateselskapet New West. Som blant annet har Daniel Romano og Justin Townes Earle i stallen.
Canyons of my Mind er tjueåtte-åringens tredje full-lengder siden debuten i 2010. Det elleve låter lange albumet bærer preg av de gamle Nashville artistene, men samtidig er det noe moderne rundt det. Det består iallfall av et par tidløse kjærlighets historier som blir fremført med attrå og lengsel, slik tidløse kjærlighetshistorier skal.
Det blir feil å kalle Andrew Combs for en ren spikket singer- songwriter. Man kan høre at Combs har tatt aspekter fra både blues, rock, og country. Canyons of my Mind er nok litt mer inspirert av den mer storslåtte rocken enn det forrige albumet All The Dreams. Mange av låtene her er dansbare og Combs har eksperimentert mer med lydbildet. På spor nummer en Heart of Wonder får man overraskende nok servert en bråkete trompetsolo. Noe som faktisk passer bra inn.
Det er et album som går opp og ned i fart. I begynnelsen av albumet tenker jeg kun på at lydbildet Combs leverer minner om både tekstene og melodiene til The Jayhawks. Jeg satt også og funderte på hva som hadde skjedd hvis Andrew Combs og Norah Jones gjorde en duett eller fikk en baby? Hadde det blitt for mye sukker, eller perfeksjon?
Andrew Coms, Dirty Rain
Combs er en god forteller. Han drar deg inn i historiene sine og man lurer på om alle er basert på hans personlige liv eller ikke. Det blir nevnt kvinnenavn i fleng, samtidig som noen av låtene spesielt spor tre, Dirty Rain bærer preg av melankoli, “nothing shines like before”. Låten tolker jeg også som en kritikk på hvordan vi i dag behandler verdenen vi bor på, og hvilke konsekvenser det kommer til å få for være barn, som må leke i skittent regn.
I tillegg til historiene han legger frem, blir også strykere hyppig brukt, noe som skaper en varm og hjemmekjær atmosfære. Dette er med på å gjøre at du glemmer at dette er et album fra 2017.
Helt frem til spor ti. Nåtiden slår deg hardt i trynet da Bourgeois King begynner.
Jeg ser på låten som et stikk til Donald Trump og dagens Amerika. Borger kongen som bygger vegger for å holde folket fri. Sounden er hardere her enn på resten av albumet, og jeg kunne godt hatt låten litt tidligere enn dette.
Alt i alt har Andrew Combs laget et solid album. Han har stemmen, han har tekstene, og et interessant lydbilde. Det kan bli litt kjedelig i midten, så albumet kunne vært et par låter kortere uten at det hadde gjort store forskjellen. Men Combs hører hjemme i Nashville, det er det ingen tvil om, enten det er nå eller på sytti-tallet.
Akkurat som forgjengeren "All these Dreams", ble Andrew Combs nye album produsert av Skylar Wilson & Jordan Lehning i Nashville. Albumet slippes 07.04.17.
Canyons of my Mind er tjueåtte-åringens tredje full-lengder siden debuten i 2010. Det elleve låter lange albumet bærer preg av de gamle Nashville artistene, men samtidig er det noe moderne rundt det. Det består iallfall av et par tidløse kjærlighets historier som blir fremført med attrå og lengsel, slik tidløse kjærlighetshistorier skal.
Det blir feil å kalle Andrew Combs for en ren spikket singer- songwriter. Man kan høre at Combs har tatt aspekter fra både blues, rock, og country. Canyons of my Mind er nok litt mer inspirert av den mer storslåtte rocken enn det forrige albumet All The Dreams. Mange av låtene her er dansbare og Combs har eksperimentert mer med lydbildet. På spor nummer en Heart of Wonder får man overraskende nok servert en bråkete trompetsolo. Noe som faktisk passer bra inn.
Det er et album som går opp og ned i fart. I begynnelsen av albumet tenker jeg kun på at lydbildet Combs leverer minner om både tekstene og melodiene til The Jayhawks. Jeg satt også og funderte på hva som hadde skjedd hvis Andrew Combs og Norah Jones gjorde en duett eller fikk en baby? Hadde det blitt for mye sukker, eller perfeksjon?
Andrew Coms, Dirty Rain
Combs er en god forteller. Han drar deg inn i historiene sine og man lurer på om alle er basert på hans personlige liv eller ikke. Det blir nevnt kvinnenavn i fleng, samtidig som noen av låtene spesielt spor tre, Dirty Rain bærer preg av melankoli, “nothing shines like before”. Låten tolker jeg også som en kritikk på hvordan vi i dag behandler verdenen vi bor på, og hvilke konsekvenser det kommer til å få for være barn, som må leke i skittent regn.
I tillegg til historiene han legger frem, blir også strykere hyppig brukt, noe som skaper en varm og hjemmekjær atmosfære. Dette er med på å gjøre at du glemmer at dette er et album fra 2017.
Helt frem til spor ti. Nåtiden slår deg hardt i trynet da Bourgeois King begynner.
Jeg ser på låten som et stikk til Donald Trump og dagens Amerika. Borger kongen som bygger vegger for å holde folket fri. Sounden er hardere her enn på resten av albumet, og jeg kunne godt hatt låten litt tidligere enn dette.
Alt i alt har Andrew Combs laget et solid album. Han har stemmen, han har tekstene, og et interessant lydbilde. Det kan bli litt kjedelig i midten, så albumet kunne vært et par låter kortere uten at det hadde gjort store forskjellen. Men Combs hører hjemme i Nashville, det er det ingen tvil om, enten det er nå eller på sytti-tallet.
Akkurat som forgjengeren "All these Dreams", ble Andrew Combs nye album produsert av Skylar Wilson & Jordan Lehning i Nashville. Albumet slippes 07.04.17.
FLERE ANMELDELSER
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>
David Gilmour - Luck and Strange
Nei, David, dette er ikke det beste du har gjort siden The Dark Side of the Moon. >>