Bokassa er et band jeg bare må innrømme at jeg aldri hadde tatt meg tid til å sjekke ut før og derfor ble jeg veldig positivt overasket da jeg satte på debutalbumet deres Divide & Conquer. Nå i ettertid vet jeg ikke helt hva jeg hadde ventet men da introsporet Impending Doom starter merket jeg bare at det ikke var det jeg trodde det skulle være. Da introen glir over i Last Night (Was a Real Massacre) måtte jeg glise. De bruker ca. 10 sekunder på å presentere hva dette bandet har å by på. Herlig riff og vokalen som bjeffes ut gjør at jeg nærmest kjenner spyttet i fjeset. Drivet i sangen(e) er fengende og jeg er oppslukt.

Låten glir sømløst over i neste låt, Walker Texas Danger, som fortsetter rifforamaet i samme spor som forrige. Da denne sklir over i neste låt, med den fantastiske tittelen Crocsodile Dundee, må jeg stille jeg meg selv spørsmålet «er albumet bare en lang jamsession?». Det er mye kul riffing og den aggressive vokalen er sterk, men jeg savner noe nytt. Ca. ett minutt inn i nevnte sang får jeg det jeg vil ha da de disker opp et av de kuleste refrengene på albumet.

Bokassa viser tidlig hva de skal gi deg og holder seg stort sett til det. Det er raske og sinna gitarriff, drivende og beinharde trommer og vokal som spytter deg i trynet med avsky. Det er rett og slett kult.
For min del blir det dessverre litt for mye av det samme i lengden. Til tross for at de kommer med litt nye elementer underveis, som f.eks. den svevende viben i Genocidal Tendencies eller den episke avslutningen i Immortal Space Pirate (The Stoner Anthem), men etter å ha hørt gjennom albumet noen ganger så blir det nok. Det er imidlertid flere sterke låter som fortjener å bli pekt ut. Låter som Last Night (Was a Real Massacre) , Crocsodile Dundee og Immortal Space Pirate (The Stoner Anthem) er alle blant de beste og teksten i Here Goes Nothing fortjener også en hyllest.



Foruten å ha flere kandidater til beste låttittel og smellfeite riff er det ikke så enormt mye nytt Bokassa kommer med. På godt og vondt. Det er fett, det er fengende og det er tidvis morsomt (les: låttitler og tekststrofer), men i albumformat blir man fort mett av hva de serverer. Det er rett og slett musikk jeg tror gjør seg bedre live og det er derfor entusiasmen jeg fikk ved første gjennomlytt dabbet litt av ved de neste gjennomlyttingene. Du kommer imidlertid ikke bort fra at de holder høyt nivå så absolutt et sterkt debutalbum fra Bokassa.

Albumet har også gjort nytten for jeg gleder meg til å høre mer fra bandet og ikke minst å se de live! Heldigvis får jeg også mulighet til om ikke så alt for lenge da de spiller på Bring Back The Fuzz i Oslo 28. April. Jeg gleder meg!