Austin-bandet Black Angels er ute med sitt femte studioalbum. Forgjengeren Indigo Meadow var en mesterlig utgivelse, men på Death Song er de hakket bedre.

Dette er et helt fantastisk album fra begynnelse til slutt. Samtidig er det et album som blir bedre og bedre jo flere ganger du spiller det fra begynnelse til slutt. Det byr stadig på nye finesser. Som om Black Angels er komplett som band.

Den velkjente stilen deres, den suggerende, nesten tåkete, beaten, blandet med tunge gitarriff og Alex Maas´ melodiøse vokal, er fremdeles hørbar på bandets nyeste utgivelse. Grunnmuren vakler ikke. Men bandet har utviklet både lydbildet og låtmaterialet i løpet av de fire årene siden forrige plate. Nå stemmer alt.

Albumet ble skrevet og innspilt under den amerikanske valgkampen, og følelsene som da oppstod, det vil si frustrasjon, angst og sinne, har tydelig preget resultatet. Det er lett å gjenfinne slike emosjoner i både tekster, musikken og produksjonen som Maas og co leverer på Death Song. Noe står åpenbart på spill.

Black Angels nøler heller ikke med å uttrykke seg. Allerede i den glimrende åpningen Currency tar Maas for seg ulikhet, griskhet og hvordan noen få utvalgte styrer pengepolitikken i verden.

Print and print the money that you spend
Spend and spend the money that you print

Håpet virker også langt unna når han følger opp med:

One day it'll all be over, one day it'll all be gone
And you will all be gone one day
Yeah you will all be gone one day

Standpunktet er klart i neste låt, I´d Kill for Her, når Maas proklamerer: No, I will not kill for her again. Neppe bokstavelig, men som en metafor på USAs retning og hvordan kjærlighetsforholdet til landet har endret seg.

Black Angels setter standarden tidlig, men opprettholder og vel så det kvaliteten gjennom hele albumet. Et inntrykk som forsterkes etter flere gjennomlyttinger. Det er ingen svake låter å spore her, heller ingen svake punkter, det er bare vanvittig godt gjennført fra a til å, det ene sterke sporet etter det andre.

Skal man likevel fremheve noen låter, må det bli når Black Angels senker tempoet og skaper stemningsfulle øyeblikk, for eksempel Half Believing, midtpartiet Grab as Much (as you can), Estimate, I Dreamt og avslutningen Life Song. Her er det lett å bevege seg inn i Black Angels´ kulisser og drømme seg bort, og det er spesielt i disse sangene at man oppdager og forstår at de har utviklet seg som band.

Det betyr ikke at det er noe negativt å si om de øvrige låtene på albumet. Black Angels mestrer også den hardere utgaven av seg selv, og viser også her hvordan de har blitt et mer helstøpt band. Vokalen er på Death Song tydeligere enn før og Maas synger utmerket sine gjennomtenkte tekstlinjer. Han skifter mellom den pågående, barske og den mer såre, tidvis urolige, tonen. I tillegg kryr det av harde og catchy riff (det på Hunt Me Down for eksempel, hvor tøft er ikke det?), og av kreative gitarsoloer og -pålegg. Alt holdt sammen av en kompakt rytmeseksjon.

Black Angels har lenge vært ledende på verdens psych-scene, og et spennende band å følge. De har blant annet spilt med Queens of the Stone Age, Brian Jonestown Massacre og The Black Keys. Med Death Song, som delvis er produsert av Phil Ek (Father John Misty, Fleet Foxes, The Shins) og utgis på Partisan Records, tar de steget helt opp og befester ikke bare sin posisjon som et ledende psych-band, men viser at de hører hjemme i samme sjiktet som sine mer feterte kolleger.

Black Angels er klare for større oppgaver og Death Song bør sørge for utsolgte konsertlokaler og fulle platesjapper framover. Dette er et album som kommer til å være høyt oppe på lista når musikkåret 2017 skal oppsummeres.



NB! Spiller på Parkteatret i Oslo 12. september.

Bandets hjemmeside her

Vinn billetter til konserten i Oslo