Iren James Vincent McMorrow er kanskje best kjent her til lands for coveret av låta Higher Love som første ble sunget av Steve Winwood. Hvis dere ikke skjønner hvilken sang jeg snakker om så tenk tilbake noen år. Tenk på den kvikklunsj-reklamen som virkelig gikk inn i den norske folkesjela, mye på grunn av McMorrow sin nydelige tolkning av sangen som lå bak.

Trettifireåringen slapp sin første plate i 2010. Early in The Morning fikk forskjellige kritikker, men overall gode. The Guardian gav albumet tre av fem stjerner og merket seg at det var en god plate, men kunne fort høres ut som en Bon Iver – kopi. Jeg ser hvordan “Bon Iver – kopi” kan dukke opp, men McMorrow har siden den gang flyttet litt på seg lydmessig.



Siden debuten har McMorrow sluppet tre album til. Early In The Morning var et mer renspikket singer-songwriter/folk album som kanskje kunne bli ensidig til tider, og man kunne føle at man kunne høre Bon Ivers For Emma i bakgrunnen. Album nummer to, Post Tropical (2014) er produsert på en helt annen måte enn debuten. Fra en renspikket singer-songwriter feeling til mer elektronika. Denne utviklingen følger de neste platene.

I september 2016 slapp McMorrow We Move , nå kommer True Care . Det beste albumet til McMorrow så langt. Mcmorrow sier selv dette om slippet:

Siden jeg begynte å lage plater, har det dreid seg om å følge en syklus. Lag plate. Vent. Slipp plate. Spill i 18 måneder. Ta en pause. Jeg forstår meg egentlig ikke på den syklusen lenger.

True Care en reise gjennom mange følelser og man drømmer seg fort bort i McMorrows univers. Det er kanskje ikke så rart man føler det slik da man hører på det, fordi McMorrow beskriver albumet som livet, hans liv.



This album is life, itʼs the life iʼve lived up to this point, itʼs the one that might be ahead of me. And sometimes life is magical. But other times itsʼ scary and fucked… honestly most times itʼs scary and fucked.

Albumet er femten låter langt, men å høre igjennom det går fort. Det er små historier som holder deg underholdt. Det er mye melankoli, mye nostalgi og mye kjærlighet på godt og vondt. Man kan ennå høre Bon Iver i noen av låtene, men vil vell heller si at McMorrow er inspirert av Justin Vernone enn en kopi. McMorrow har funnet sitt særpreg i dette albumet.

Mens man hører gjennom albumet dukker soul og RnB lignende trekk opp sammen med eksperimenteringen med elektroniske uttrykk. Et eksempel er låta Thank You. Thank you er en av de fineste låtene og bruker en loop gjennom hele låta, noe som er mye brukt blant artister. Det er disse "småtingene" som gjør denne plate forskjellig fra de forrige. De er også med på å vise at Mcmorrow utvikler seg som musiker.

True Care… what does that even mean….Iʼve no real clue, trying to find out…5 months it took, itʼs the best thing iʼve ever created… is it weird to say that?? fuck it.

Den nye sounden på True Care passer stemmen til James Vincent McMorrow godt. Han har tatt et steg fremover og har utviklet lydbildet siden We Move til noe bedre og noe som spiller til hans fordel. Albumet fenger deg og rører deg, slik musikk skal.