Roger Waters ble en gang spurt av musikkmagasinet Q om han var den dystreste mannen i England. Han avfeide spørsmålet som noe han ikke i fullt alvor kunne svare på. Men jeg skjønner hvorfor spørsmålet kom opp. En plate med musikk fra Roger Waters er aldri festplater.

Samfunnsengasjementet som begynte å spire hos ham på begynnelsen av 70-tallet ble etter hvert såpass dominerende i låtene hans at det til tider overskygget musikken han lagde. Det ble også mer enn hintet fra hans tidligere samarbeidspartnere at mens Waters var god til å komme opp med konsept og tekster, måtte han ha hjelp til å få det musikalske på plass.

Etter nå å ha lyttet til Is this the Life We Really Want et tjuetalls ganger må jeg si at jeg finner det vanskelig å tro at Waters ikke også hadde melodisk teft. Joda, hans tidligere soloutgivelser er ikke noe jeg hører særlig på, men skrive melodier, det kan han!

Rett skal være rett: Han har hatt hjelp her også. Produsent Nigel Godrich har stått for arrangement og har laget alle lydcollagene som binder sammen hele albumet, mens David Campbell har arrangert strykerne som går gjennom de fleste låtene. Men svært mange av låtene er knallsterke på melodisiden alene.

David Gilmour ga for et par år siden ut et nytt soloalbum. Det solgte til menigheten, men ble ellers møtt med et «greit nok» av de fleste. I dag setter jeg det aldri på. Da har Waters langt mer å fare med på sitt første soloalbum på 25 år.

Han er fortsatt sint og frustrert over verden. Det blir mye fuck og han spyr ut edder og galle mot alt fra en president som er en «nincompoop» til det faktum at vi etter andre verdenskrig ble mer opptatte av å være konsumenter av amerikanske varer enn å hele sårene i Europa.

Og så får gud gjennomgå. Waters mener han selv skulle klart å skape menneskekroppen langt mer effektivt om han hadde fått sjansen.



Det er de som hevder at Waters ikke kan synge. Men det er feil. For Waters kan synge det han selv skriver. Han har perfekt stemme for sin egen musikk, også her. Men det er overraskende lavmælt til tider og andresporet Deja Vu høres ut som noe Cohen kunne sunget.

Platen er litt for lang, og det kan bli litt ensformig her og der, men plutselig kommer det melodistrofer som treffer deg så sårt, så sårt i hjerteroten. Picture That har for eksempel et herlig rockete driv, mens Waters ropesynger som om det stod om livet. Og akkurat i det du tror Waters har blitt en sår romantiker på Broken Bones får vi edder og galle igjen på tittelkuttet.

Bird in a Gale er som hentet ut fra Waters av god gammel årgang, og kunne passet perfekt inn på The Wall, både i melodi og arrangement. Smell the Roses høres ut som et uttak fra Animals, og gitaren er pur Gilmour.

Det hele tas helt rolig ned på de tre siste låtene, hvor man øyner en liten mulighet for at Waters kanskje har håp for verden likevel.