Lindsey Buckingham/Christine McVie
Lindsey Buckingham/Christine McVie
Det nye "Fleetwood Mac"-albumet er et av årets aller beste!
Etter at Christine McVie (73) vendte tilbake til Fleetwood Mac i 2014, har det vært snakk om et nytt album. Men femte hjul på vogna, Stevie Nicks, ville ikke bidra med noen sanger, så da valgte de to andre låtskriverne å gi ut et duoalbum. Bandets rytmeseksjon, Mick Fleetwood og John McVie, spiller imidlertid på hele Lindsey Buckingham/Christine McVie sammen med keyboardist Mitchell Froom (som er medprodusent på tre av de ti låtene).
Plata begynner med fire eksempler på oppfinnsom, fengende popmusikk av beste merke: Sleeping Around The Corner går omtrent rett på refrenget og har fin veksling mellom lavmælte og høye partier. I Feel About You veksler keyboardist Christine og gitarist Lindsey på å synge, med original låtstruktur og eksentriske gitartoner som bakteppe. Enda bedre er den suggererende In My World, som har et suverent refreng og mollstemte vers som minner litt om Fleetwood Mac-klassikeren Big Love (1987). Og Red Sun er en vakker duett som synges unisont.
Den fengende Too Far Gone har rå vokal og et bluesriff som ligner på Led Zeppelins Trampled Under Foot. Christine byr alene på en enkel, nydelig kjærlighetssang med Game Of Pretend. Og albumet avsluttes med den mektige, strålende balladen Carnival Begin, som ender i en super gitarsolo.
Alt i alt er Lindsey Buckingham/Christine McVie et av de beste albumene jeg har hørt i år. De tre låtene jeg ikke nevner, er nemlig også bra. Og Fleetwood Mac-fansen vil ikke bli skuffet, for dette er som å høre bandet på sitt beste på 80-tallet. Men så er da også hele fire medlemmer med her. Jeg savner imidlertid Nicks' låter og stemme litt.
Plata begynner med fire eksempler på oppfinnsom, fengende popmusikk av beste merke: Sleeping Around The Corner går omtrent rett på refrenget og har fin veksling mellom lavmælte og høye partier. I Feel About You veksler keyboardist Christine og gitarist Lindsey på å synge, med original låtstruktur og eksentriske gitartoner som bakteppe. Enda bedre er den suggererende In My World, som har et suverent refreng og mollstemte vers som minner litt om Fleetwood Mac-klassikeren Big Love (1987). Og Red Sun er en vakker duett som synges unisont.
Den fengende Too Far Gone har rå vokal og et bluesriff som ligner på Led Zeppelins Trampled Under Foot. Christine byr alene på en enkel, nydelig kjærlighetssang med Game Of Pretend. Og albumet avsluttes med den mektige, strålende balladen Carnival Begin, som ender i en super gitarsolo.
Alt i alt er Lindsey Buckingham/Christine McVie et av de beste albumene jeg har hørt i år. De tre låtene jeg ikke nevner, er nemlig også bra. Og Fleetwood Mac-fansen vil ikke bli skuffet, for dette er som å høre bandet på sitt beste på 80-tallet. Men så er da også hele fire medlemmer med her. Jeg savner imidlertid Nicks' låter og stemme litt.
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>