Despereaux
Cursed
Kraftpakke verdt å få med seg fra Despereaux
6. juni slapp Despereaux en flunkende ny og skitten EP. Cursed er en kort affære med kun tre låter og tikker inn på 10 min og 25 sekunder. Selv om den er kort er det mye å brette ørene rundt.
Hele EPen er gjennomprodusert og det låter polert uten at det mister den autentiske «skitne» følelsen. Gitarmelodiene er dystre og vakre og skaper et nærmest ambient lydbilde til tider, spesielt på de rolige partiene. På disse rolige partiene kan man også nærmest høre regnet plaske på stuevinduet en mørk regnværsdag.
Vokalen er trygg og sterk, men på samme tid desperat og nærmest sår til tider noe som er veldig stilig. Når de i tillegg på første låten Oppenheimer har clean-vokal uten at de går i «generisk metalcore-fella» så er det lite å utsette på vokalen. Det samme kan vel sies om resten av musikken også. Trommene får virkelig frem de mer proggete sidene av bandet og med leken gitarriffing på toppen er det mange stilige seksjoner å henge seg opp i. Bassen gjør ikke all verdens ut av seg men gir tyngden som trengs og alt i alt er det bare å applaudere.
Overgangene mellom låtene er sømløse, musikken er stilig og det er ekstremt fengende når de vil. Kort sagt er dette en liten kraftplugg av en EP.
Nesten det eneste jeg har å utsette på EPen er at de kanskje kunne spart seg for noen deler og da tenker jeg mest på outroen på Oppenheimer som jeg syns ødelegger litt for flyten. Ellers så er alle låtene litt både og med deler jeg aldri blir lei av, mens andre deler bare blir litt anonyme.
Utenom det så er det én stor irritasjon, det er at den bare er ti minutter for jeg vil ha mer!
Hele EPen er gjennomprodusert og det låter polert uten at det mister den autentiske «skitne» følelsen. Gitarmelodiene er dystre og vakre og skaper et nærmest ambient lydbilde til tider, spesielt på de rolige partiene. På disse rolige partiene kan man også nærmest høre regnet plaske på stuevinduet en mørk regnværsdag.
Vokalen er trygg og sterk, men på samme tid desperat og nærmest sår til tider noe som er veldig stilig. Når de i tillegg på første låten Oppenheimer har clean-vokal uten at de går i «generisk metalcore-fella» så er det lite å utsette på vokalen. Det samme kan vel sies om resten av musikken også. Trommene får virkelig frem de mer proggete sidene av bandet og med leken gitarriffing på toppen er det mange stilige seksjoner å henge seg opp i. Bassen gjør ikke all verdens ut av seg men gir tyngden som trengs og alt i alt er det bare å applaudere.
Overgangene mellom låtene er sømløse, musikken er stilig og det er ekstremt fengende når de vil. Kort sagt er dette en liten kraftplugg av en EP.
Nesten det eneste jeg har å utsette på EPen er at de kanskje kunne spart seg for noen deler og da tenker jeg mest på outroen på Oppenheimer som jeg syns ødelegger litt for flyten. Ellers så er alle låtene litt både og med deler jeg aldri blir lei av, mens andre deler bare blir litt anonyme.
Utenom det så er det én stor irritasjon, det er at den bare er ti minutter for jeg vil ha mer!
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>