Foto: Esra Rotthoff



Jeg ble først klar over Kyrre Bjørkås på Fysisk Formats showcase i mai, men uten å være helt sikker på hvor jeg skulle plassere han. Etter å ha sittet med dette albumet i noen uker, vet jeg fortsatt ikke hvor jeg skal plassere han. Nå er det kanskje ikke nødvendig å plassere i han i en spesifikk sjanger, men det at jeg ikke klarer å plassere han er veldig beskrivende for albumet. Det er mye ulike lydbilder og ekstremt mye nyanser og detaljer gjennom hele albumet og jeg oppdager stadig nye elementer, så en beskrivelse ville kunne være eksperimenterende og særegent.

Det jeg imidlertid sitter mest igjen med er spørsmål. Først og fremst er disse knyttet til tekstene. Jeg forstår ingenting, men dette er hva Kyrre selv sier om albumet og tekstene:
- Albumet er skrevet på grunnlag av en strøm av kjøkkenpsykedeliske «visjoner» som kom til meg mellom 2014 og 2016. Jeg har jobbet som kunstner i omtrent 15 år og sett mye rart for mitt indre øye, men disse «visjonene» var mer kruttsterke og skimrende enn vanlig: Europa som gjør yoga i leopardbody og spandexbukser, tantrisk sex under en himmel full av droner, det øyeblikket du får øye på en maur som tusler over neseroten din, et soverom på en slagmark.. osv.

Etter å ha lest dette innser jeg at jeg har hatt feil inngang til albumet. Jeg er en person med svakhet for gode tekster og prøver alltid å finne tekstene til låter jeg liker med en baktanke om at jeg kommer til å like de enda bedre. Er teksten bra blir jeg mer fascinert, fenger ikke teksten er det imidlertid kort vei til over til listen uinteressant. Dette gjør det vanskelig for meg å like dette albumet, for stort sett sitter jeg som et stort spørsmålstegn, og det irriterer meg. Så med åpenbaringen om at det er «visjoner» som er bakgrunnen for låtene er det kanskje best å la det være opp til smartere skaller enn min å analysere hva det betyr når han synger «kinky gringo tech down».

Nok om det. Albumet åpner med det jeg ser på som det klart dårligste låten på albumet, Oh Europe . Låten er flat, kjedelig og fungerer i mine ører dårlig som åpningslåt på albumet.
Singelen Bullets er andre låt ut og åpner med en leken beat som går gjennom hele låten. I mine øyne så hadde denne helt klart gjort seg bedre som åpningslåt. Vokalen minner meg på denne låten også om Team Me, uten at jeg klarer å plassere en spesifikk låt, men det er jo helt klart en positiv assosiasjon. Interessant nok har albumet to instrumentale låter som fungerer som pauser og har fått de passende navnene Pause 1 og Pause 2 . Disse vitner om at det er på det musikalske Kyrre er mest interessant.

Den slitsomt kleine teksten på How To X hadde passet bedre i en Steel Panther-låt og ødelegger litt for mye for det musikalske for min del. Og det er dumt, for på How To X i likhet med Bullets og The Modern Hoax er musikken til tider veldig stilig og spennende. Den beste låten er for min del Drill A Hole og den er kanskje sammen med Bullets de mest rett frem, fengende låtene på albumet.

Musikken er dessverre ikke helt på topp gjennom hele albumet heller da jeg syns det blir kjedelig og fremstår til tider som lydrunking der det er om å gjøre å få mest mulig spenstige lyder inn i samme låt. Dette gjør at det føles som om flere av låtene nærmest er flere låter spilt over hverandre og det er tidvis vanskelig å identifisere hva som skjer. Detter er kanskje meningen, jeg vet ikke, men jeg forstår ikke.

Det som irriterer meg mest med albumet er imidlertid at man kan høre hvor dyktige både Bjørkås og alle hans bidragsytere faktisk er, og at de ikke klarer å lage et album som appellerer mer er skuffende. Her er kanskje også roten til min frustrasjon med albumet, det føles rett og slett utilgjengelig for meg. Selv om jeg på noen av låtene virkelig lar meg fenge, føles det som om de har laget et album i et univers lang borte, utenfor min fatteevne.

Så for de som liker eksperimentell musikk med mye nyanser, detaljer og spennende ideer så er dette helt klart et album verdt å sjekke ut. Jeg kan lett se for meg at dette er et album som vil kunne treffe kunstnerhjerter rett i hjerterota, men for min egen del ble derimot albumet en skuffelse. Om det betyr at jeg er for enkel eller om albumet er dårlig for du vurdere selv.