Jason Isbell and the 400 Unit
The Nashville Sound
I en klasse for seg
Jason Isbell (eks Drive-By Truckers) er ute med sin sjette soloutgivelse og den tredje med The 400 Unit. Som forgjengerne Southeastern (2013) og Something More Than Free (2015), riktignok uten 400 Unit, er også The Nashville Sound produsert av Dave Cobb. Isbell viser atter en gang hvilken dyktig låtskriver og musiker han er.
Hans siste utgivelse er litt mer rocka enn tidligere, samtidig som Isbell bevarer stilen han har rendyrket og som han gjør bedre enn mange andre innenfor country/americana-sjangeren. The Nashville Sound byr på solide, gitardrevne låter, som for eksempel Cumberland Gap og Anxiety, men også utsøkte akustiske sanger, blant annet åpningen Last Of My Kind, Tupelo og If We Were Vampires.
Det virker også som om Isbell i større grad enn før ser utover seg selv i tekstene. Han synger fortsatt om, og har interessante observasjoner av, små forhold og mellommenneskelige relasjoner. Det er tekster hvor Isbell er tilbakeskuende, men han legger også til en politisk slagside i sin lyrikk, godt illustrert i erkjennelsen, men også engstelsen i White Man´s World:
I´m a white man living in an white man´s world
Under our roof is a baby girl
I thought this world could be her's one day
But her momma knew better
Dette er et av albumets sterkeste spor, og det er til ettertanke når Isbell slår fast at there's no such thing as someone else's war. Tross engstelse er ikke Isbell uten håp, som i Hope The High Road hvor han påpeker at han har hørt nok om den hvite manns blues og sunget nok sanger om seg selv. Fjoråret skal ikke påvirke veien videre:
Last year was a son of a bitch
For nearly everyone we know
But I ain't fighting with you down in a ditch
I'll meet you up here on the road
Isbell er en eminent låtskriver med høy kvalitet på både tekster og låtarrangementer. Han veksler utmerket mellom folk og rock, og gir lytteren den Isbell du kjenner, men også en som utfordrer og overrasker. The Nashville Sound er hans beste utgivelse til nå. Heldigvis kommer det garantert flere album fra amerikaneren.
NB! Spiller på Sentrum Scene i Oslo 10. (utsolgt) og 11. november.
Artistens hjemmeside her
Hans siste utgivelse er litt mer rocka enn tidligere, samtidig som Isbell bevarer stilen han har rendyrket og som han gjør bedre enn mange andre innenfor country/americana-sjangeren. The Nashville Sound byr på solide, gitardrevne låter, som for eksempel Cumberland Gap og Anxiety, men også utsøkte akustiske sanger, blant annet åpningen Last Of My Kind, Tupelo og If We Were Vampires.
Det virker også som om Isbell i større grad enn før ser utover seg selv i tekstene. Han synger fortsatt om, og har interessante observasjoner av, små forhold og mellommenneskelige relasjoner. Det er tekster hvor Isbell er tilbakeskuende, men han legger også til en politisk slagside i sin lyrikk, godt illustrert i erkjennelsen, men også engstelsen i White Man´s World:
I´m a white man living in an white man´s world
Under our roof is a baby girl
I thought this world could be her's one day
But her momma knew better
Dette er et av albumets sterkeste spor, og det er til ettertanke når Isbell slår fast at there's no such thing as someone else's war. Tross engstelse er ikke Isbell uten håp, som i Hope The High Road hvor han påpeker at han har hørt nok om den hvite manns blues og sunget nok sanger om seg selv. Fjoråret skal ikke påvirke veien videre:
Last year was a son of a bitch
For nearly everyone we know
But I ain't fighting with you down in a ditch
I'll meet you up here on the road
Isbell er en eminent låtskriver med høy kvalitet på både tekster og låtarrangementer. Han veksler utmerket mellom folk og rock, og gir lytteren den Isbell du kjenner, men også en som utfordrer og overrasker. The Nashville Sound er hans beste utgivelse til nå. Heldigvis kommer det garantert flere album fra amerikaneren.
NB! Spiller på Sentrum Scene i Oslo 10. (utsolgt) og 11. november.
Artistens hjemmeside her
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>