Etter en rekke kryptiske teasere på vårparten av 2017, samt et knippe med singel-slipp, har Brooklyn- baserte Grizzly Bear omsider gitt ut sitt femte studioalbum - “Painted Ruins” - den første utgivelsen siden “Shields” i 2012. Etter å ha fullført kontrakten med indie-selskapet Warp har bandet tatt seg god tid til å arbeide uforpliktet med nytt materiale. Resultatet er en dypt melankolsk og drømmende pop-utgivelse av den psykedeliske sorten.

Aller først må jeg berømme lydproduksjonen. Miksen her er nydelig, med en god porsjon klangrike, store lydlandskaper i en intim musikalsk setting, noe som gir låtene en flytende, men insisterende framtoning. Det legges lag på lag med instrumenter, ofte kraftig modulerte, i en blanding av elektriske og akustiske gitarer, diverse synther og samples. I tillegg kan samtlige låter by på spennende perkusjon og ulike rytmemønstre. Sånn sett kan man si at lydbildet er varierende, men det er absolutt tematisk. For eksempel får man i løpet av tre etterfølgende låter som “Three Rings”, “Losing All Sense” og “Aquarian” servert både melankolsk drømmepop, svingende indierock og psykedelika etter den klassiske boka. Det kunne kanskje virket kaotisk og usammenhengende å lytte til, men tvert i mot. Det føles stilrent og elegant utført. Vokalharmoniene er som vanlig himmelske, og de akustiske gitarene skinner ofte frem i miksen, selv om de aldri dominerer lydbildet. Grizzly Bear sin musikk innehaver jo et rykte som psykedelisk folk-pop, men legger denne gangen litt ekstra vekt på den psykedeliske siden. Referansene dras bl.a. mot Radiohead, spesielt In Rainbows-æraen, og ikke minst Tame Impala, i sin kombo av utvaskede akkorder og sylskarp fuzz (sjekk bl.a. refrenget på “Sky Took Hold” og mellomspillet på “Neighbors”).



Lyrisk sett tar sangene hovedsakelig for seg personlige temaer som forhold, brudd, minner, usikkerhet, konflikter etc., men også observasjoner om verdenen vi lever i. Mest minneverdig er strofen “It’s chaos, but it works” fra låta Four Cypresses - en låt som ganske åpenbart er rettet mot menneskets forunderlige natur. Videre må det nevnes at melodiene både vokalt og instrumentalt er hjemsøkende, og vi blir servert originale, uventede progresjoner og harmoniske skifter gjennom hele albumet. Men ta ikke feil. Låt-strukturene er enkle, og dette er musikk som er lett fordøyelig - selv om det tar noen gjennomganger for å få oversikt over de ulike sporene.

Så... Hva blir resultatet av alt dette?

Dette er et album som er fylt til randen med særdeles drømmende musikk, på godt og vondt. Låtene er fra start til slutt nydelige, men problemet er at det er veldig lett å miste fokus i en så svevende atmosfære. Dynamisk er de mer energiske låtene lagt med jevne mellomrom, som for å holde tempoet oppe. Men de funker kanskje ikke så godt som kontraster, når selv disse låtene på mange måter flyter avgårde, uten helt å gripe skikkelig fatt i lytteren. Noen ganger kan en vending vekke deg fra dagdrømmingen for å bekrefte at, ja, det er den samme låta du hører på nå også. Den kanskje mest suksessfulle av disse vendingene ligger i låta “Three Rings”, som gradvis sklir vekk fra den opprinnelige melodien, og setter fart mot en storslått avslutning. Men dette er da et av de færre tilfellene med slike øyeblikk. Resten kommer liksom etter du har blitt ordentlig kjent med materialet. Kanskje halter det litt i overgangen fra de tidligere mer akustisk/folk-baserte låtene til den nye, storslåtte produksjonen. Kanskje druknet den umiddelbare kommunikasjonen i de svevende psykedeliske landskapene.
Misforstå meg rett - Dette er en god plate, med sterke låter. Men til tross for at musikken fremstår som relativt lett fordøyelig, strekkes det ikke ut noen hjelpende hånd for å invitere deg med på turen. Du må selv gi innsats for å få bli med. Heldigvis er låtene så magnetiske at du sannsynligvis finner et holdepunkt eller to, og velger å stupe inn i det en gang til. I så fall blir du neppe skuffet.