Foo Fighters er et band det er vanskelig å hate. Et pålitelig, robust rockeband som har funnet suksessoppskriften. Et tog som tøffer på skinner, som ikke overrasker mye. Vi forventet rett og slett ikke no annet enn en god plate.

Etter første gjennomhøring får jeg litt lyst til å si at dette er pretensiøst, men det blir feil å si at bandet overvurderer sine egne evner. Det funker jo. Lydbildet er stort, og det er kanskje vanskelig og umiddelbart forstå hvor de vil. Åpningslåta T-Shirt er som en avslutningslåt i en musikal. Det kunne rett og slett blitt kleint, hadde det ikke vært for at Grohl & Co vet hva de holder på med.



Concrete and Gold har tidvis mer «bitt» enn det Foo har levert på noen år. De flerrer tenner. Låta Run er kanskje det mest aggressive de har levert siden In Your Honor i 2005. Det er genrelt mye riffing over hele plata. Den er variert. Starter skarpt, midten er ganske meeh, men så har de mye å komme med igjen mot slutten.

Men så er det jo Foo Fighters da. De er så sinte og triste som godt bemidlede menn i førtiåra kan være. Dette er rock for folk som vil høre på rock over en pils. Og det er jo på mange måter det Foo Fighters alltid har vært.

For min del er dette en god 7/10-plate. For alle som liker Foo Fighters, så er det påfyll av det samme som de alltid har levert, og det holder definitivt nivå. Dette er noe av det bedre jeg har hørt av de siden One by One.