Foo Fighters
Concrete and Gold
De er så sinte og triste som godt bemidlede menn i førtiåra kan være
Foo Fighters er et band det er vanskelig å hate. Et pålitelig, robust rockeband som har funnet suksessoppskriften. Et tog som tøffer på skinner, som ikke overrasker mye. Vi forventet rett og slett ikke no annet enn en god plate.
Etter første gjennomhøring får jeg litt lyst til å si at dette er pretensiøst, men det blir feil å si at bandet overvurderer sine egne evner. Det funker jo. Lydbildet er stort, og det er kanskje vanskelig og umiddelbart forstå hvor de vil. Åpningslåta T-Shirt er som en avslutningslåt i en musikal. Det kunne rett og slett blitt kleint, hadde det ikke vært for at Grohl & Co vet hva de holder på med.
Concrete and Gold har tidvis mer «bitt» enn det Foo har levert på noen år. De flerrer tenner. Låta Run er kanskje det mest aggressive de har levert siden In Your Honor i 2005. Det er genrelt mye riffing over hele plata. Den er variert. Starter skarpt, midten er ganske meeh, men så har de mye å komme med igjen mot slutten.
Men så er det jo Foo Fighters da. De er så sinte og triste som godt bemidlede menn i førtiåra kan være. Dette er rock for folk som vil høre på rock over en pils. Og det er jo på mange måter det Foo Fighters alltid har vært.
For min del er dette en god 7/10-plate. For alle som liker Foo Fighters, så er det påfyll av det samme som de alltid har levert, og det holder definitivt nivå. Dette er noe av det bedre jeg har hørt av de siden One by One.
Etter første gjennomhøring får jeg litt lyst til å si at dette er pretensiøst, men det blir feil å si at bandet overvurderer sine egne evner. Det funker jo. Lydbildet er stort, og det er kanskje vanskelig og umiddelbart forstå hvor de vil. Åpningslåta T-Shirt er som en avslutningslåt i en musikal. Det kunne rett og slett blitt kleint, hadde det ikke vært for at Grohl & Co vet hva de holder på med.
Concrete and Gold har tidvis mer «bitt» enn det Foo har levert på noen år. De flerrer tenner. Låta Run er kanskje det mest aggressive de har levert siden In Your Honor i 2005. Det er genrelt mye riffing over hele plata. Den er variert. Starter skarpt, midten er ganske meeh, men så har de mye å komme med igjen mot slutten.
Men så er det jo Foo Fighters da. De er så sinte og triste som godt bemidlede menn i førtiåra kan være. Dette er rock for folk som vil høre på rock over en pils. Og det er jo på mange måter det Foo Fighters alltid har vært.
For min del er dette en god 7/10-plate. For alle som liker Foo Fighters, så er det påfyll av det samme som de alltid har levert, og det holder definitivt nivå. Dette er noe av det bedre jeg har hørt av de siden One by One.
FLERE ANMELDELSER
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>