Wolf Parade ble introdusert som ei supergruppe før albumdebuten i 2005. Men du må ha vært temmelig godt kjent i kanadisk indie-land for å kunne bruke dette begrepet om et band hvis medlemmer hadde bakgrunn i mer eller mindre obskure orkestre som Frog Eyes, Atlas Strategic og Hot Hot Heat (ok da, de siste var litt kjent i noen måneder). I 2010, etter tre album, annonserte bandet at de skulle ta en pause på ubestemt tid. I årene som fulgte viste låtskriverne Spencer Krug og Dan Boeckner at Wolf Parade virkelig var verdige det litt forslitte supergruppe-stempelet. Sunset Rubdown og Handsome Furs oppsto som Krugs og Boeckners parallelle prosjekt mens de spilte i Wolf Parade. Senere dannet de også Moonface (Krug solo) og Divine Fits (Boeckner med blant andre Britt Daniel fra Spoon, enda en supergruppe).

I 2016 gjenoppsto Wolf Parade med EPen EP 4, og nå er de også tilbake i albumformatet med Cry Cry Cry. De ovenfor nevnte bandprosjektene til Krug og Boeckner var nok ikke akkurat noen pengemaskiner, det er likevel ingenting som tyder på at økonomi har vært hovedmotivet for å få Wolf Parade på beina igjen. Dette comebacket er først og fremst kreativt og kunstnerisk.

Krug innleder Cry Cry Cry med Lazarus Online. Et gjentakende pianoparti legger grunnlaget for låta som slentrer seg av gårde med middels rask rockefot. Flere instrumenter legges til og et vakkert vers vokser fram fra hendene og stemmen til Krug. Det bygger opp mot et fengende refreng som skal binde hele sangen sammen, men refrenget blir mer stillferdig enn forventet. Teksten er likevel kraftfull: ”Lazarus online. I received your message. You’re a fan of mine. Your name’s Rebecca and you’ve decided not to die. All right, let’s fight, let’s rage against the night.” Flere personer på kanten av livet blir presentert, og refrenget oppfordrer til å holde seg på rett side: ”If we’re all gonna die, and we’re all just gonna fall like autumn leaves. Into the ultimate season. You’d rather miss him while he’s still alive”.

Dan Boeckner trykker mer på gassen på You’re Dreaming. En leken synth og syngende gitarer gir låta god framdrift. ”Why’re you looking lost, when you’re standing right beside me?” spør Boeckner og fortsetter med å skildre mennesker i en drømmetilstand, bevisstløse og ute av stand til å forholde seg til sine fysiske omgivelser.

“The radio's been playing all your songs. Talking about the way you slipped away up the stairs. Did you know that it was all gonna go wrong? Did you know that it would all be more than you could bear? Are you still a lover boy? Are you still on the cover or did you become a valley boy out there?” Spørsmålene i Valley Boy stilles til den avdøde landsmannen Leonard Cohen som døde dagen før fjorårets presidentvalg i USA. Etter at den elegante og behagelige Cohen forlot landjorda overtok hans motsetning lederskapet i den vestlige verdenen, noe som Krug uttrykker slik: ”To the south a beast is born”. Like etter følger et nydelig instrumentalparti, som et melodisk høydepunkt på hele plata.



Boeckner briefer med mesterbrevet i klassisk pophåndtverk på Flies on the Sun og Artificial Life. Låtene til Spencer Krug er mindre bundet til popsturkturen, han skifter stadig takt og tone og legger inn en uimotståelig melodi innimellom. Who Are Ya og Baby Blue er typiske Krug-komposisjoner. Han runder plata helt nydelig av med King of Piss and Paper.

For tre år, sju måneder og 24 dager siden møtte jeg Spencer Krug. Jeg arrangerte en konsert med soloprosjektet hans, Moonface, og ble så starstruck da jeg først møtte ham at jeg knapt fikk fram et ord. Konserten gikk helt strålende og mannen var fornøyd, men jeg er fortsatt litt flau over min lite verdensvante framtoning. Da er det lettere å forholde seg til musikken til ham og Dan Boeckner i Wolf Parade. De har jo nettopp kommet med årets plate.