Det nyeste albumet til Alpine Those Myriads er et med en ganske spesifikk stemning. Musikken her kan beskrives som teatralsk og gotisk - ikke på den overveldende dystre, innadvendte måten som man kanskje kan forvente av slike beskrivelser, men heller som en Tim burton-esque kombinasjon av grotesk billedbruk, tristesse, ironi og keitete humor. For det skal sies - først som sist - dette er musikk med et sterkt visuelt inntrykk. Det er lett å dukke inn i lydlandskapet og omforme stemningen til bilder. Dette er spennende, og mildt sagt oppmerksomhetskrevende musikk.

Umiddelbart etter de første tonene utfoldes gir lydbildet assosiasjoner til en form for dystopisk estetikk - liksom et kryss mellom Nine Inch Nails’ “The Fragile” og Ulver sin “Perdition City” - med et prikkende, til tider nesten forvitret, dramatisk elektronisk landskap over prosessert perkusjon. Åpningssporet “Nocturnal Hysteria pt. 1” gjør seg godt som en stemningssetter. Etter drøye tjue sekunder vokser en hylende saksofon fram, setter en slags demonisk stemning, og forsvinner omtrent like raskt som den dukket opp. Plutselig føles det ut som om du har åpnet noe du ikke har kontroll over. Som om du har åpnet en dør du kanskje ikke burde ha åpnet. Og så - for heller å pirre nysgjerrigheten - roer det seg ned igjen. Vokalen trer frem som en naken, teatralsk, forførende stemme, nesten narrativ i den intime miksen. Denne vokalen (ofte akkompagnert av spøkelsesaktige harmonier eller forvrengte ekkoer) forholder seg hovedsakelig innenfor dette territoriet gjennom albumet.

Melodiene er stort sett basert på synther og samples, sentrert rundt pirrende progresjoner som legger lag på lag på lag og eskalerer mot en tydelig konklusjon. Det bygger seg ofte opp fra små, sårbare melodier - nesten som om skygger formørker seg over en tilsynelatende uskyldig tanke (Og når det er sagt skal ros gis for albumcoveret, som fanger denne stemningen svært godt). Rytmene er tidvis sparsommelige og presise, og tidvis kraftige og insisterende, som på den angstfylte “An Opus So Far In”, eller den Marerittaktige “Mail Order Doom” - låter som gir albumet et tiltrengt moment.
Ellers er det på mange måter de små øyeblikkene som redder det helhetlige bildet. Minneverdige innslag av trompet og - som nevnt tidligere - saksofon, samt nedstrippede piano-melodier skaper sterke inntrykk, og hjelper med å skape en relasjon til det ellers personlige og trykkende lydbildet. For albumet virker på mange måter nesten like frastøtende som inviterende. Melodiene virker til tider ironisk naive - nesten hånende - og produksjonen spinner hodet rundt med svirrende støy og panorerende droner, noe som gir en følelse av ugjennomtrengelighet. Det er som om en slags kraft ligger latent og dytter mot deg, samtidig som melodiene og den nakne vokalen forsikrer om en trygghet, en sensitiv og imøtekommende side. Albumet er fylt med kontraster som dette. Det umiddelbart mest prominente ligger i den tørre, lukkede - men eksplosive - perkusjonen mot de flytende og/eller gyngende melodiene. Mot slutten av albumet får man de kanskje mest intime og hjemsøkende øyeblikkene, henholdsvis i den såre, lengtende “Trans-Atlantic-Ache” og “Nocturnal Hysteria pt. 2”, en dronete og mystisk instrumental (mer eller mindre) som liksom puster frostrøyk over en mørklagt innsjø. Det er bare å sette seg i robåten og flyte utover i natten.

Albumet er sterkt, og til tross for sin tilsynelatende innadvendte og ironiske distanse, byr musikken på overveldende følelsesladde og intime øyeblikk - både av sorg og glede, lys og mørke. Som sagt, dette er et album av kontraster, og det er et album som ikke legger seg stille ned i bakgrunnen. De som føler seg nysgjerrige nok til å lytte gjennom albumet vil finne en samling låter som har evne til å komme seg under huden, uten å helt treffe nerven, men ved å snike seg oppover langs ryggen.

Et spennende landskap å bevege seg i, og definitivt verdt en lytt for dem som liker det bisarre og det teatralske, mørke, dramaet.