En ting er at jeg ikke visste at noen som helst bryr seg om MTV lenger. En annen ting er at jeg trodde at MTV Unplugged døde ut ca 1999. Og som de fleste andre trodde jeg at A-ha ble oppløst i 2010, etter en stor farvelturne.

Ok, ingen trodde vel for alvor at A-ha ville forbli oppløst, men at de skulle spille inn en unplugged-konsert, for MTV, i Ocean Sound Recordings i havgapet på øya Giske utenfor Ålesund tror jeg de færreste så komme. Bandet skal nå ut på en akustisk turne, med skyhøye billettpriser.

Bandet fikk Lars Horntveth (mest kjent fra kollektivet Jaga Jazzist) til å omarrangere utvalgte låter fra låtkatalogen sin, slik at sangene kunne framføres med strykere og akustiske instrumenter. Ifølge intervjuer med både bandet og Horntveth var det i kontrakten hans ikke stipulert «dersom han sparkes,» men «når han sparkes.» For det var mye kjeft å få fra bandet for den nye musikalske låtdrakten han la på synthpopen deres.

Men under konserten virker det som at alt bare var velstand og kos. For det høres virkelig ut som både bandet, musikerne og publikum har det særdeles trivelig, i den høvelig intime atmosfæren alle som har vært inne i studioet vet er der. – Det er som å ha dere hjemme i stuen, sier Magne Furuholmen.

Det er også han som står for snakkingen og vitsingen med publikum, ispedd en del kommentarer fra vokalist Morten Harket. Alt er tatt med og bare øker kosestemningen på albumet.

Problemet er bare at den musikalske kosen ikke helt lar seg overføre til lytteren. Dette er en «du måtte være der»-konsert, og på flere av låtene er det to ting som blir tydelig.

En: A-ha er et synthpopband, uansett hvor mye de en stund forsøkte å leke alternative rockere. Mange av låtene lar seg ikke oversette til akustiske instrumenter og strykere, uten å miste mye av magien sin. Det blir til tider pregløst og anonymt, og låter som i utgangspunktet er knall flyter anonymt over i hverandre.

To: Med unntak av Lifelines, Summer Moved On og Forever Not Yours er de nyere låtene A-ha fant plass til her (inklusiv to tidligere uutgitte låter) anonyme og kjedelige. Faktum er at åpningslåten This is Our Home viser at A-ha ikke behøver å lage ny musikk. Det er helt unødvendig, noe også forrige albumet viste med all tydelighet.

Det er dog noen gledelige overraskelser her. En av mine storfavoritter med A-ha, This Alone is Love, fra Stay on These Roads er fantastisk her. Det samme er tittellåten fra sistnevnte album. The Sun Always Shines on TV (antagelig A-has beste låt) fungerer veldig bra, med Ingrid Helene Håvik, som gjestevokalist. Ian McCulloch fra Echo and the Bunnymen er også glimrende på en flott versjon av Scoundrel Days. Men Alison Moyets innsats på Summer Moved On kunne vi vært foruten…

Det at de tar med Living A Boy’s Adventure Tale fra debutplata gir derimot et helt byks opp på karakterstigen for undertegnede. Der tar til og med Morten Harket falsetten i introen, noe som viser at stemmen hans er i storform denne kvelden (den kan være veldig varierende).

Alt i alt framstår dette som et artig musikalsk eksperiment, en fjær i hatten for Momentium og Ocean Sound Recordings og sikkert en fin konsertfilm å se en kveld på TV. Men som album, litt uforløst, mest unødvendig og kun for komplettister.

Men den gir deg lyst til å høre de tre første albumene til A-ha på nytt, og det er aldri en dårlig ting!