
Sarke
Viige Urh
Iskaldt, melodiøst og vanvittig tøft frå Sarke
Strengt tala er Viige Urh musikalsk veldig lik forrige album, men det er likevel ein stor skilnad. Det er veldig rart at noko som er so likt kan samtidig bli so forskjellig. Songane har ein struktur som ikkje skil seg spesielt frå sist; feite og seige gitarriff som har element frå thrash, doom og sludge, eit stødig komp som ligg og held det heile saman og heile tida framoverlent, og samtidig spanande synkopert. Og det heile krona med den kalde, raspande svartmetallvokalen til Nocturno Culto på toppen. Det var jo akkurat det dei gjorde på Bogefod òg, men denne gongen funkar det so mykje betre. Delar av svaret ligg kanskje i produksjonen. Lyden er enno litt grommare og grimmare på Viige Urh og alt er liksom litt tightare og gjennomført.
Sarke har med Viige Urh levert eit gjennomført meget godt album. Eg har sikkert høyrt den 20 gongar no, og den blir berre betre og betre. Eg høyrer nye ting kvar gong, og alle åtte spora er kule. Røft, musikalsk og drivande. Sarke har blitt kalla mid-tempo svartmetall, men det er eg delvis einig i. Ja, vokalen til Nocturno Culto er raspande og veldig i tråd med svartmetall, men for meg er gitarane og kompet mykje meir thrash og sludge. Og denne kombinasjonen av to stilar likar eg veldig godt. Og spesielt har dei klart å ta den eit hakk lenger enn sist på Viige Urh ta til dømes Upir. Samtidig synest eg at Sarke er litt «lystigare» på dette albumet; høyr på opningsriffene på Age of Sail.
At Sarke er ein gjeng med musikalske menn er det ingen tvil om, det er mange spanande og fiffige fraseringar og musikalske augneblink her. Eg likar spesielt bruken av horn i Dagger Entombed. Det høyrast kanskje litt svulstig ut med horn i metall, men her funkar det veldig godt. Og eg elskar måten dei brukar disharmoniar for å skape eit kaldare og råare uttrykk! Til slutt må eg trekke fram samspelet mellom den iskalde og grimme vokalen til Nocturno Culto og den vakre, vevre stemma til Lena Fløitmoen i vakre Jutul. To kontrastar som virkeleg får kvarandre til å skine. Og atter ein gong kjem musikaliteten til bandet fram.
Dette er ei soleklar anbefaling!
FLERE ANMELDELSER
OMD - Bauhaus Staircase
OMD gjør som de har lyst og markerer sitt 45-årsjubileum på ypperste måte. >>
Steven Wilson - The Harmony Codex
Visjonæren innenfor progrock bryter alle regler og leverer et post-pandemisk mesterverk. >>
Adama Janlo - Misaligned
Brilliant og enestående begynnelse. En stemme det er vanskelig å glemme. >>
Kardang - Rizky Biznizz
Sørlandsbandet Kardang er ute med sin andre fullengder, og den gir deg rein, hard og pur rock ‘n roll. >>
Rival Sons - Lightbringer
Rival Sons gir ut sitt andre album for året, og Lightbringer står ikkje tilbake for det første. >>
Spurv - Brefjære
Spurv er tilbake med eit nytt og ambisiøst album, som imponerar med store orkester og tunge gitarar i skjønn harmoni. >>
Trevor Rabin - Rio
Forrige vokale soloalbum kom i 1989. 34 år, 50 soundtracks og 200 konserter senere knaller Trevor Rabin til! >>
Pseudo Fruit - Heavy Nydelig
En norsk trio med full klaff og tre rette: ferdigheter, referanser og kreativitet. >>