Viktor Wilhelmsen er en nord-norsk gitarist, låtskriver og sanger, som nå er ute med sin tredje utgivelse, for første gang på dialekt. Det har blitt en veldig fin og stemningsfull plate, med en tydelig forankring fra velkjente inspirasjonskilder samtidig som det bringer noe helt nytt inn i den norske platehøsten.

Wilhelmsen er en drivende dyktig gitarist med et veldig særpreg, likevel er det mye inspirasjon i spillet sitt i fra Ry Cooder og Ali Farka Touré. Låtene han har i tillegg en tydelig forankring i en nordnorsk melankoli og det er denne blandingen av verdensblues og nordnorske viser som gjør platen unik.

På Stjolne Mea har Wilhelmsen med seg ett strålende band bestående av Kenneth Kapstad på trommer, Mattis Kleppen på bass og Bjørn Ola Ramfjord Johansen på orgel. Spesielt Kapstad og Kleppen har ett veldig særpreg i spillestilen sin, men det er likevel alltid Wilhelmsen selv og hans låter som er i sentrum. Det er veldig behagelig å høre på musikere som er så dyktige at de vet hva som skal til for å passe inn i låtene.

Selv om det er glimrende musikere, så hadde ikke det hjulpet noen ting hvis låtene ikke hadde vært gode nok. Som nevnt før er låtene en blanding av rolige folk-inspirerte låter og mer drivende bluesbaserte låter. Denne blandingen utgjør en veldig fin helhet, hvor de rolige låtene virkelig kommer til sin rett, på grunn av de mer drivende låtene. Tekstlig er det mye inspirasjon hentet fra havet og naturen, men Wilhelmsen kommer også borti mer personlige temaer, ofte med utgangspunkt i det kaotiske i hverdagen.

Dette er ikke en plate som roper etter oppmerksomhet, men det er likevel veldig verdt å gi den det. Det er en helt spesiell stemning i gjennom platen, gode poetiske tekster, gode låter og ikke minst veldig dyktige musikere, som aldri påberoper mer oppmerksomhet enn akkurat hva låten trenger.