Forgetaboutit slapp i 2015 debut-EPen sin Compete Or Die og i går slapp de oppfølgeren The Resurrection Of Everything. På 10 minutter så har de i god punkeånd trykket inn hele fem låter med forfriskende punkrock som tar for seg ungdomsnostalgi, religion, musikkindustrien og et tamt og kjedelig liv. Med andre ord så de ved første øyekast på alle områder trygt innenfor sjangerrammene med tanke på tematikk. Det kan man også si om musikken med raske gitarriff, lekne men feite basslinjer og allsangoppfordrende låter. I tillegg blir det hele levert av et band så tight at de ikke kan ha gjort noe annet enn å terpe på øvingsrommet siden sist.

Det går som sagt fort og uten pustepausen vi blir servert i slutten av Bring It All Together med orgel-outro(!) hadde man blitt gjennomsvett. Man får en følelse av at Forgetaboutit forsøker å tvinge alle til å våkne opp og gjøre … ehm, vel … noe. EPen åpner med singelen Warning og med tanke på at låten åpner med å spørre «What the hell is wrong with people today? Seems like all the passion has gone away» tror jeg heller ikke det er så langt unna sannheten. Denne tematikken blir utforsket enda mer på andresporet Everyday som klager over at «Everyday seems to be the same» før det konkluderes «I refuse to live this way». Denne litt fortapte tematikken blir snudd opp ned på tredjesporet Bring It All Together som åpner med det mest joviale gitarriffet du kommer til å høre i 2017 og forteller deg «It’s gonna be alright». Med den vissheten på plass snur de seg mot kristendommen og spør hvordan de kan være så skråsikre med den hardeste og sinteste låten på EPen Bible Belt. Da er det bare en ting som gjenstår for et punkrockband – a trip down memory lane selvfølgelig. Her kommer ’99 inn og det er en herlig avslutning på EPen som gjør at du sitter igjen og nynner «Don’t you remember the good old days?!».

Sammensetningen av låtene supplert av den solide produksjonen gir en sterk følelse av helhet på EPen og tekstene gir den dybden som man lett kan tenke ikke finnes basert på den lettbeinte innpakkingen punkrock sjangeren gir. Som nevnt er Forgetaboutit med denne EPen tydelig innenfor visse rammer, men Forgetaboutit later heller aldri som de er noe annet. De spiller raskt, hardt og om temaer det er sunget mye om før, men klarer å gjøre det til noe eget og spesielt tekstene gir en følelse av autentisitet og treffer. Det er imidlertid rammene som virker litt vel trange for bandet denne gangen. Med fare for å høres ut som en musikkritiker så mangler det en x-faktor som drar det hele opp et hakk. Låtene blir hver for seg litt vel generiske og jeg mistenker at noen av låtene fort kan bli glemt.
Heldigvis er dette bare oppstandelsen så da er det bare å vente på neste mirakel.