John Maus framfører her Quantum Leap i Sydney i januar 2012. Året før slapp han sin tredje plate, We Must Become The Pitiless Cencors of Ourselves. Verken album- eller låttittel tilsier at Maus leverer noen form for musikalsk lavterskeltilbud. Sceneopptredenen hans vekker mer forundring og bekymring enn begeistring blant publikum. Maus driver med en slags katarsis-karaoke som han hyler ut over albuminnspillingen. Opptredenen framstår som en kunst-performance eller en syrlig metakommentar til tilstanden i moderne popmusikk. Det er likevel vanskelig å ikke bli grepet av intensiteten til artisten når han slår seg i hodet og på brystet mens han tilsynelatende skriker ut sin Weltschmerz. Låta, som er en av hans beste, er dessuten latterlig fengende i all sin enkelhet, og kontrasterer således tittelen som mest forbindes med teoretisk fysikk.

Seks år har gått siden forrige plate og den påfølgende karaoke-turnéen. Maus har fortalt at flyttet til hjemstedet sitt, en småby på grensa mellom Iowa og Minnesota. De to første årene fullførte han doktorgraden sin (visstnok innen politisk filosofi), de to neste brukte han på å bygge en egen synthesizer før han skrev og spilte inn sitt siste verk: Screen Memories. Albumtittelen er treffende nok også et begrep hentet fra Sigmund Freud, som beskriver hvordan barndomsminner både fortrenges og gjenoppstår i menneskesinnet som et slags skjermflimmer.



John Maus låter fortsatt som John Maus. Låtene er bygd på variasjoner av synthbaserte melodilinjer. Rytmeseksjonen består av trommer og en fremtredende bass. På et par av låtene dukker det til og med opp en gitar. Vokalen er produsert i bakgrunnen, og ordene som synges er helst en repetisjon av en eller to setninger. Inni denne enkle låtstrukturen oppstår noen helt fantastiske melodier som tilsynelatende få andre er i stand til å produsere for tida. Maus vet hva god musikk er: nemlig toner og akkorder som passer sammen, som tirrer både forventinger og lengsler hos lytteren. Hva han faktisk synger om blir i denne sammenheng underordnet, og budskapet er det antakelig bare Maus selv som forstår. Jeg kan likevel prøve meg på noen tolkninger. The Combine er et ordspill. Ordet betyr både skurtresker og syndikat (dvs. en sammenslutning av flere bedrifter/industrier med felles kommersielle interesser). «I see the combine coming. It's gonna dust us all to nothing» kan illustrere storkapitalen som tresker verden for ressurser. Teenage Witch gir mest mening i musikkvideoen som viser Maus som tenåring i fri utfoldelse. «Your pets are gonna die» synger Maus i Pets. «But it’s not the end, the end of ends,» hvisker han trøstende etter å ha repetert det morbide budskapet et titalls ganger. Det er umulig å vite hva Maus mener er «written on the walls of silence» (i Walls of Silence), men det er jo en fin metafor. Det er også uklart hva «your daddy’s gonna find out» i Find Out, beskjeden kan kanskje relateres til den tidligere nevnte Teenage Witch. Slike trusler er mest framtredende i barndoms- og ungdomstid.

Låtene framstår som delvis undertrykte minnefragmenter, eller kanskje nettopp Screen Memories som Freud beskrev for snart 120 år siden.



Jeg ser for meg en professor (ja, Maus har faktisk vært ansatt som professor) som sitter alene i et lite hus på prærien (bokstavelig talt) og skriver høytsvevende tanker som han tonesetter med genialt enkle melodier. Virkeligheten er nok dessverre litt kjedeligere. John Maus må ha vært litt ute blant folk de siste åra. Doktorgraden ble levert ved University of Hawaii. Han opptrer med et band for tida, og jeg antar at han har møtt disse andre mennene noen ganger før. Men la oss holde på den første klisjé-tanken likevel. John Maus formulerer og formidler musikkens grunnleggende elementer fra et lite og forlatt hus i ødemarka. Et slags musikkens svar på fysikerne Helmut Ormestad og Otto Øgrim som hadde et tv-program på 1960- og 70-tallet som het «Fysikk på roterommet.» Screen Memories blir dermed musikk på roterommet.