Ord kan nesten ikke beskrive hvor mye jeg forgudet Björk på 90-tallet og utover 2000-tallet.

Debut er en eksperimentell popperle, Oppfølgeren Post viste en artist som ikke stod stille, men som på tross av eksperimentering og lekenhet fortsatt kunne skrive ustyrtelig vakre melodier som Hyperballad og Isobel.

Homogenic fikk vi beinhard elektronika med feedback-bråk og en dame som viste at hun skeit loddrett i om du likte det hun holdt på med eller ikke. Likevel klarte hun å diske opp med lydmessige skjønnheter som Bachelorette.

Høydepunktet kom i 2001 med platen Vespertine. Dette er albumet Björk ikke har klart å overgå. Hun gjorde det ikke lett for seg på det, men vi som skjønte hennes storhet var med. Og dden platen er så vakkert at det er vanskelig å ikke få frysninger bare av å skrive om det.

Medulla og Volta hadde også store øyeblikk, og vitnet om en artist som var på konstant musikalsk søken. Akkurat som hennes kunstneriske søken via det å eksperimenterte med musikkvideoer, spille i prisbelønt spillefilm, lage filmmusikk og via apper.

Så kom Biophilia i 2011. Og der mistet hun meg. Vulnicura fire år senere hjalp ikke til med å vinne meg tilbake. Jeg VILLE like det. Og jeg forsøkte og forsøkte. Men, nei.

Stakkato komposisjoner som ikke gikk noen steds hen, og et totalt fravær av hennes melodiske teft gjorde at jeg bare ikke fikk det til. Og de fleste jeg snakker med i dag, som var over seg av ovasjoner om de albumene hører aldri på dem i dag.

Jeg registrerer at de samme ovasjoner kastes etter Utopia. Og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Det er en klar forbedring fra de to foregående albumene, men det er likevel drøvtygging av ting hun har gjort før. Det nye denne gangen er utstrakt bruk av masse fløyter. Noe som gjør at monotonien trer inn når en sang slutter med fløyte og neste sang begynner med akkurat samme lyd.

Jeg tviler ikke for at Björk hadde det morsomt i studio med alle slags elektroniske duppeditter. Og det er til tider en del interessante lydbilder som bygges opp her. Den elektroniske korlyden som introduserer Features Creatures er for eksempel flott.

Det orkestrale åpningssporet, Arisen My Senses, er også en perle, og hinter om gammel meloditeft. Blissing Me har også et flott lydbilde, men melodien er i ”dette har vi hørt fra deg før”-land. The Gate er til tider minimalistisk og med et herlig synthbilde og fine melodistrofer er det min absolutte favoritt på albumet. Sue Me er også i dette landskapet og er et annet høydepunkt.

Dessverre flyter for mange av sangene over i hverandre. Det er harpe, fløyte, litt strykere, Hamrahlid-koret og masse elektroniske lyder og perkusjon, gjerne ispedd feedback som Björk er så glad i. Men det blir for monotont og likelydende.

Eksperimentering er kjempeflott, men hva med melodiene, Björk? Hvor ble det av dem?