I mars i fjor kom debutplaten Fra Et Bilvrak På Klipra ut og den viste at sunnmøringen Kåre Indrehus har mye potensial innen det man vil kalle for visesjangeren, for det var en plate med en god dose tragikomiske tekster som mange kanskje kan kjenne seg igjen i.

Mye av det samme finner man på oppfølgerplaten Å Synge Med Hjertet I Halsen som allerede er kommet ut, men den viser også en artist som har vokst og blitt tryggere i forhold til sin første utgivelse. Det er nemlig blitt en mye større dybde i låtene til Kåre Indrehus, der det føles ut som om han på en måte synger roligere (og bedre) og lydbildet virker mer perfeksjonert. Dette kommer kanskje spesielt frem i åpningslåten Vegansk vise, en lavmælt låt som virkelig når nye høyder når fiolinen fra Tone Jordal Tollaas dukker opp, men samtidig finner man det egentlig igjen i alle av de åtte låtene på platen.

Kåre Indrehus ble allerede på debutplaten sammenlignet med noen av de største visesangeren som er i landet, som blant annet Stein Torleif Bjella og Tønes, og selv om det i og for seg var riktig (siden jeg selv også skrev det), så har han likevel, i låtkvalitet, nærmet seg de nevnte artistene mye mer med denne utgivelsen. For der undertegnede mistet litt interessen midtveis på den forrige platen hans så klarer Kåre Indrehus denne gangen å holde meg engasjert gjennom hele Å Synge Med Hjertet I Halsen. Men ikke bare det, jeg vil også sette den på igjen på nytt.

For jeg vil høre om Lykkepillen Mille, jeg vil høre om hjembyen min Ålesund og om et Liv I Lengsel, og til slutt vil jeg bare la tankene mine fly av sted i instrumental- og tittellåten Å Synge Med Hjertet I Halsen. Kåre Indrehus har med denne platen truffet meg på mange områder og det gledes til fortsettelsen.