Det nærmer seg to år siden deres hittil sterkeste plate så butikkhyllene, og selv om dette er mer av det samme, så når de ikke helt opp til gamle høyder. 
 
Det første jeg biter meg merke i, i det albumet sparkes i gang med Applause, er at her har ikke mye forandret seg de siste par årene. Og det er i og for seg ikke en dum ting.
Dylan Mattheisens twinklete tapping sitter som støpt, og en kan ikke unngå å kjenne at smilebåndet begynner å strekke på seg. Og den gode stemningen fortsetter. Og fortsetter. Og fortsetter. Helt til, du gjettet det, det kjedsommelige. De fleste låtene føles som en copy+paste av hverandre, bare med nye akkorder og lyrics. I samtlige låter finner en de samme riffene, de samme taktskiftene, og til og med den samme kvinnelige gjestevokalen i den rolige bridgen. De har unektelig funnet en oppskrift som fungerer, og låtene er på ingen måte dårlige, men det hadde vært ålreit om de kunne komme seg litt ut av komfortsonen og utfordre seg selv og lytterne i litt større grad enn hva de gjør her. 
 


Når en er kjent med deres tidligere materiale også så blir følelsen fort det at dette er fint, men de gjorde det enda bedre forrige gang, så hvorfor skal en ikke bare kose seg med Celebrate og la denne plata ligge? Det er noen spor som er sterkere enn andre, selv om oppskriften ligger til grunn. Den første singelen fra plata, Causion er et godt stykke arbeid, men ei heller her er de på nivå med tidligere utgivelser. Samtlige låter er fine i spillelister som bakgrunnsmusikk, men om jeg vil ha en ordentlig dose med Tiny Moving Parts så er det ikke dette albumet jeg skrur på. 
 
Dette er en fin plate, og den gir deg akkurat hva du forventer av Tiny Moving Parts. Den er bare så safe at det grenser til det irriterende.