Tiny Moving Parts
Swell
Den Minnesotabaserte trioen i Tiny Moving Parts fyller 10 år i år, og er tilbake i sin vante joviale stil.
Det nærmer seg to år siden deres hittil sterkeste plate så butikkhyllene, og selv om dette er mer av det samme, så når de ikke helt opp til gamle høyder.
Det første jeg biter meg merke i, i det albumet sparkes i gang med Applause, er at her har ikke mye forandret seg de siste par årene. Og det er i og for seg ikke en dum ting.
Dylan Mattheisens twinklete tapping sitter som støpt, og en kan ikke unngå å kjenne at smilebåndet begynner å strekke på seg. Og den gode stemningen fortsetter. Og fortsetter. Og fortsetter. Helt til, du gjettet det, det kjedsommelige. De fleste låtene føles som en copy+paste av hverandre, bare med nye akkorder og lyrics. I samtlige låter finner en de samme riffene, de samme taktskiftene, og til og med den samme kvinnelige gjestevokalen i den rolige bridgen. De har unektelig funnet en oppskrift som fungerer, og låtene er på ingen måte dårlige, men det hadde vært ålreit om de kunne komme seg litt ut av komfortsonen og utfordre seg selv og lytterne i litt større grad enn hva de gjør her.
Når en er kjent med deres tidligere materiale også så blir følelsen fort det at dette er fint, men de gjorde det enda bedre forrige gang, så hvorfor skal en ikke bare kose seg med Celebrate og la denne plata ligge? Det er noen spor som er sterkere enn andre, selv om oppskriften ligger til grunn. Den første singelen fra plata, Causion er et godt stykke arbeid, men ei heller her er de på nivå med tidligere utgivelser. Samtlige låter er fine i spillelister som bakgrunnsmusikk, men om jeg vil ha en ordentlig dose med Tiny Moving Parts så er det ikke dette albumet jeg skrur på.
Dette er en fin plate, og den gir deg akkurat hva du forventer av Tiny Moving Parts. Den er bare så safe at det grenser til det irriterende.
Det første jeg biter meg merke i, i det albumet sparkes i gang med Applause, er at her har ikke mye forandret seg de siste par årene. Og det er i og for seg ikke en dum ting.
Dylan Mattheisens twinklete tapping sitter som støpt, og en kan ikke unngå å kjenne at smilebåndet begynner å strekke på seg. Og den gode stemningen fortsetter. Og fortsetter. Og fortsetter. Helt til, du gjettet det, det kjedsommelige. De fleste låtene føles som en copy+paste av hverandre, bare med nye akkorder og lyrics. I samtlige låter finner en de samme riffene, de samme taktskiftene, og til og med den samme kvinnelige gjestevokalen i den rolige bridgen. De har unektelig funnet en oppskrift som fungerer, og låtene er på ingen måte dårlige, men det hadde vært ålreit om de kunne komme seg litt ut av komfortsonen og utfordre seg selv og lytterne i litt større grad enn hva de gjør her.
Når en er kjent med deres tidligere materiale også så blir følelsen fort det at dette er fint, men de gjorde det enda bedre forrige gang, så hvorfor skal en ikke bare kose seg med Celebrate og la denne plata ligge? Det er noen spor som er sterkere enn andre, selv om oppskriften ligger til grunn. Den første singelen fra plata, Causion er et godt stykke arbeid, men ei heller her er de på nivå med tidligere utgivelser. Samtlige låter er fine i spillelister som bakgrunnsmusikk, men om jeg vil ha en ordentlig dose med Tiny Moving Parts så er det ikke dette albumet jeg skrur på.
Dette er en fin plate, og den gir deg akkurat hva du forventer av Tiny Moving Parts. Den er bare så safe at det grenser til det irriterende.
FLERE ANMELDELSER
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>