Tirades
Songs Of Disheartenment
Tirades er forbanna og har mye på hjertet på sin siste utgivelse
Den bergenske hardcorepunk-trioen i Tirades er endelig tilbake med en ny EP etter fjorårets Here Comes The Rain. Sammenlignet med Here Comes The Rain har de ryddet i produksjonen. Det er mindre feedback, mindre støy og de er enklere å høre på. Her er det imidlertid viktig å poengtere at dette ikke har gått utover aggresjonen. Det at det låter nærmere Lifetime Of Wars enn Here Comes The Rain er også i mine øyne en positiv utvikling.
Bandet beskriver 2017 som et forferdelig år for verden med urettferdighet, ødelagte familier og ødelagte samfunn. Som et svar på dette er Songs Of Disheartenment ment som et slag for de undertrykte. Det er spekket med aggressiv vokal, beinharde trommer, overflod av riff og forbanna tekster. Man trenger altså ikke et presseskriv for å skjønne at Tirades har mye på hjertet.
Tekstene er gjennom hele EPen solide og det er vanskelig å ikke henge seg opp i den ene rå strofen etter den andre. Gjennomsyret av frustrasjon og sinne serverer samtlige låter deg tekster som maner til kamp og taler om en desillusjonert gjeng med punkere. Allerede første spor Death Taxes tegner bandet det som like gjerne kunne være bakteppet for en dystopisk film. I dette tilfellet er det nok lite fiksjon å spore i inspirasjonskildene. Dette er hva bandet ser rundt seg i dag. Det tar rundt et minutt for bandet å skrike ut «I wish you lost your ability to speak, freedom of expression were never meant for you. Such an egocentric hateful maggot, I hope you never reproduce». Et drøyt minutt senere avsluttes låten med strofen “You tell them to go back to where they came from, while voting for governments funding the bombs raining over their home”. For en som verdsetter gjennomførte tekster er EPen rett og slett en liten skattkiste.
Det er generelt et høyt nivå, både på det instrumentale og på tekstene. Hør bare bassen på Jaws Clenched, Grinding Teeth og teksten på What We Built, We Built In Vain. Det som hever det hele og gjør at Tirades skiller seg ut fra mengden er hvordan de til tross for å pøse på med riff, tromming som pusher hva som burde være lovlig, og solide skrikevokaler fra både Esteban Munoz og Remi Arefjord så er det en meloditeft i bunn som knytter alt sammen på en eksepsjonelt bra måte. Dette kommer tydeligst frem i F.C.K.N.Z.S.M som drives frem av et herlig drivende gitarriff som fester seg på hjernebarken. Etter ca. 2.50 min skrur de ned aggresjonen et ørlite hakk, men i det du kanskje tenker de skal avslutte låten rolig gjaller det inn i ørene dine «Open the gates!» før en sømløs overgang til neste låt Dark Clouds Hanging Low. Overgangene mellom samtlige låter er sømløse og bidrar til at det både føles som en lang utblåsning og gir det hele en ekstra følelse av sammenheng. Dette er jo ikke noe nytt for denne EPen, men det er like effektfullt hver gang de gjør det. Flere band burde ta etter Tirades her!
Avhengig av hvem som hører så kan man innvende at de ikke gjør nok av det ene eller andre, avhengig av den enkeltes preferanser. Dette er en styrke, da de kan favne bredt, men samtidig en ulempe på en mindre formater som EPer da folk alltid vil ha mer av enten det ene eller andre. I tillegg kan et par av låtene fort forsvinne i mengden. De gjør seg godt når man hører fra start til slutt, men ut av kontekst mister de litt av styrkene sine.
Songs Of Disheartenment er på alle måter et solid stykke arbeid og i mine øyne et skritt i riktig retning fra Here Comes The Rain. Til tross for alt som treffer med EPen har jeg imidlertid en følelse av at det mangler noe. Det er tight, det er rått, det er aggressivt og relativt variert, men uten å strekke bena for mye. Selvfølgelig legger EP formatet begrensninger i så måte, men det er følelsen jeg sitter igjen med uansett.
Kort sagt har Tirades bygget videre på hva som var kult på Here Comes The Rain, rensket i produksjonen og laget en meget solid utgivelse som burde være interessant for de fleste som liker punk og hardcore.
Bandet beskriver 2017 som et forferdelig år for verden med urettferdighet, ødelagte familier og ødelagte samfunn. Som et svar på dette er Songs Of Disheartenment ment som et slag for de undertrykte. Det er spekket med aggressiv vokal, beinharde trommer, overflod av riff og forbanna tekster. Man trenger altså ikke et presseskriv for å skjønne at Tirades har mye på hjertet.
Tekstene er gjennom hele EPen solide og det er vanskelig å ikke henge seg opp i den ene rå strofen etter den andre. Gjennomsyret av frustrasjon og sinne serverer samtlige låter deg tekster som maner til kamp og taler om en desillusjonert gjeng med punkere. Allerede første spor Death Taxes tegner bandet det som like gjerne kunne være bakteppet for en dystopisk film. I dette tilfellet er det nok lite fiksjon å spore i inspirasjonskildene. Dette er hva bandet ser rundt seg i dag. Det tar rundt et minutt for bandet å skrike ut «I wish you lost your ability to speak, freedom of expression were never meant for you. Such an egocentric hateful maggot, I hope you never reproduce». Et drøyt minutt senere avsluttes låten med strofen “You tell them to go back to where they came from, while voting for governments funding the bombs raining over their home”. For en som verdsetter gjennomførte tekster er EPen rett og slett en liten skattkiste.
Det er generelt et høyt nivå, både på det instrumentale og på tekstene. Hør bare bassen på Jaws Clenched, Grinding Teeth og teksten på What We Built, We Built In Vain. Det som hever det hele og gjør at Tirades skiller seg ut fra mengden er hvordan de til tross for å pøse på med riff, tromming som pusher hva som burde være lovlig, og solide skrikevokaler fra både Esteban Munoz og Remi Arefjord så er det en meloditeft i bunn som knytter alt sammen på en eksepsjonelt bra måte. Dette kommer tydeligst frem i F.C.K.N.Z.S.M som drives frem av et herlig drivende gitarriff som fester seg på hjernebarken. Etter ca. 2.50 min skrur de ned aggresjonen et ørlite hakk, men i det du kanskje tenker de skal avslutte låten rolig gjaller det inn i ørene dine «Open the gates!» før en sømløs overgang til neste låt Dark Clouds Hanging Low. Overgangene mellom samtlige låter er sømløse og bidrar til at det både føles som en lang utblåsning og gir det hele en ekstra følelse av sammenheng. Dette er jo ikke noe nytt for denne EPen, men det er like effektfullt hver gang de gjør det. Flere band burde ta etter Tirades her!
Avhengig av hvem som hører så kan man innvende at de ikke gjør nok av det ene eller andre, avhengig av den enkeltes preferanser. Dette er en styrke, da de kan favne bredt, men samtidig en ulempe på en mindre formater som EPer da folk alltid vil ha mer av enten det ene eller andre. I tillegg kan et par av låtene fort forsvinne i mengden. De gjør seg godt når man hører fra start til slutt, men ut av kontekst mister de litt av styrkene sine.
Songs Of Disheartenment er på alle måter et solid stykke arbeid og i mine øyne et skritt i riktig retning fra Here Comes The Rain. Til tross for alt som treffer med EPen har jeg imidlertid en følelse av at det mangler noe. Det er tight, det er rått, det er aggressivt og relativt variert, men uten å strekke bena for mye. Selvfølgelig legger EP formatet begrensninger i så måte, men det er følelsen jeg sitter igjen med uansett.
Kort sagt har Tirades bygget videre på hva som var kult på Here Comes The Rain, rensket i produksjonen og laget en meget solid utgivelse som burde være interessant for de fleste som liker punk og hardcore.
FLERE ANMELDELSER
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>
David Gilmour - Luck and Strange
Nei, David, dette er ikke det beste du har gjort siden The Dark Side of the Moon. >>