Det føles som om hele verden surfer på en bølge av 80-talls nostalgi, og Turbonegro, med surfer Tom Seltzer på laget, er ikke fremmed for å hive seg med. Fullstendig skamløst sådan. Turbonegro har aldri lagt skjul på at de liker å bygge på ideer fra andre artister, og mens man tidligere har hørt spor av band som AC/DC og Guns N Roses, oser ROCKNROLL MACHINE av 80-talls synth- og hardrock a la Van Halen, Bon Jovi, Europe, og ZZ Top.

Dette er den andre fullengderen Tony Sylvester er med på, men en skulle tro det var enda et vokalistbytte ute og gikk, for stemmen er nesten ugjenkjennelig fra 2012s Sexual Harassment. Både rølpen og tempoet er skrudd ned, mens synthen er skrudd på maks. Med seg på laget har Turbonegro fått Crown Prince Haakon-Magnus Pettersen, kjent fra blant annet Montée, på synth. Et svært merkbart tilskudd. Euroboy Knut Schreiner har full kontroll både som lead gitarist og produsent, og det er polert, det er tight, det er driv, det er catchy, og det er tidvis alt for mye av det gode.

Albumet sparkes i gang med et halvannet minutt langt synthstykke, før albumet blir satt inn i en tematisk og historisk kontekst med deres tidligere album, hvor altså bandet (The Alpha Denim Recruits), i møte med forfall og død blir tvunget til å mutere til en Rocknroll-maskin. Resultatet føles som en reise gjennom en 80-talls actionfilm på VHS, i samme spor som parodifilmen Kung Fury fra 2015.

De tre første sporene er en suite, altså en sammenstilling av musikkstykker med dansekarakter (takk, Wikipedia). Del to, Well Hello, er en særs catchy låt, og passer perfekt som åpningsspor, mens del tre, tittelsporet, ikke er like treffende. Herfra og ut får vi referanser, hyllester og nostalgi på et parodisk nivå drillet inn i øregangene.



Platas tredje singel, Hurry Up & Die er en helt streit rockelåt med et allsangvennlig refreng. Den er catchy men litt kjedelig. Fist City gir meget klare assosiasjoner til ZZ Top, og har både synthsolo og gitarsolo, som i seg selv er kule, men føles litt tvunget frem her. Neste spor, Skinhead Rock & Roll er i bunn og grunn en Van Halen låt. Så kommer høydepunktet på plata, Hot For Nietzsche - mannen som sa at Gud er død, men glemte å ta deathpunkgudene med i beregningen. Låta har fått en egen pianointro for anledningen, som gir vibber av tidligere introspor som The Blizzard of Flames og The Age of Pamparius i større grad enn åpningssporet. Låta har sterke likhetstrekk med Won’t Get Fooled Again av The Who på alle de gode måtene. På den andre siden er refrenget på On The Rag som noe ut av GG Allins katalog å regne, uten videre sammenligning.

Hyllestene blir nesten komisk i det riffet fra deres egen legendariske låt Get it On sparker i gang sangen med albumets sterkeste navn, Let The Punishment Fit The Behind. Er vel lov å låne av seg selv? Jada, låta i seg selv er ikke lik Get It On, men dere skjønner tegninga. John Carpenter Power Ballad oppsummerer alt denne plata handler om, og med en helt nydelig outro, føles dette som en god og naturlig avslutning på albumet. Den æren er derimot gitt til Special Education, platas andre singel. Dette er en streitere rockelåt som minner oss på at gode gamle Turbonegro finnes bak veggen av synth og nostalgi.

Turbonegro anno 2018 er som en fusjon av en flust av band fra 80-tallet med en blankpolert 2010-talls produksjon. Dette er et solid stykke arbeid, hvor alt fra platecover til koring passer svært bra til tematikken, men ROCKNROLL MACHINE er et godt stykke unna perfekt. Selv om Høydepunktene er gode blir de fleste låtene litt for streite og lite minneverdige, og det blir til tider alt for mye av det gode når flere av låtene er som kopier av tidligere verk. Samtidig er dette en mer behagelig og tilgjengelig utgivelse enn tidligere, og humoren er i høyeste grad til stede, men nå er det vel snart nok 80-talls nostalgi?