Horizon Ablaze er en trio med base i Kristiansand. The Weight of a Thousand Suns er deres tredje album og deres første på nesten fire år. Resultatet er et heseblesende og intenst stykke musikk, som sannsynligvis ikke kommer til å slå helt an hos nordmenn flest. Men det er da heller ikke meningen. Ekstremmetal er en sjanger som ikke er særlig tilgjengelig, men er enormt krevende og det trengs enorme ferdigheter for at ikke låtene skal falle igjennom, og er det en ting vi har nok av her så er det nettopp ferdigheter.

På slagverk finner vi Kevin Kvåle, som fyller på med teknisk krevende blast beats, samtidig som han viser en enorm teft for å fylle lydbildet og har et meget godt samspill med gitarist Stian Quist Ruethemann. Trommene er mikset langt frem i lydbildet, og den doble basstromma er det første som slår en i trynet når plata starter med låta Sleep is the Brother of Death. Dette er en svært god åpningslåt som legger lista for resten av albumet svært høy.

Et naturlig element i denne sjangeren, foruten raske og intense rytmer, er growl-vokalen. Andre Kvebek (tidligere 1349), er lead vokalist og tekstforfatter, og han leverer strofene hardt, brutalt, og teknisk meget godt. Refrenget på Ghost of a Previous Nightmare skiller seg spesielt godt ut på vokalsiden. Refrenget er nydelig, og de såre ropene føles ekte og nære. Låta er en av de mer melodiøse på plata, og noen av de røffere riffene føles litt malplassert, samtidig som de lider av en litt tynn sound sammenlignet med de dundrende trommene. Litt av det samme kan sies om She Who Walks Upon the Sea. Låta er et av de mindre interessante kuttene, og det som er en helt latterlig fet gitarsolo er mikset så langt bak i lydbildet at den nesten ikke kan høres. Jeg kan like det subtile aspektet her, men samtidig er den soloen for flott til å gjemme bort.

Vi får også mer melodiøse vokalspor servert på enkelte av låtene, med litt blandet hell. Mannskoret som synger i Delusions of Grandeur fungerer utmerket, mens vokalen i åpningen av The End of a Dream er god, men litt tacky. Samtidig, og som med resten av albumet, er disse låtene svært godt strukturert, og andre halvdel av The End of a Dream er spesielt god. Behind the Veil føles litt mer anonym og flat i forhold til de fleste andre sporene, men den passer fint inn i konteksten av plata.

Platas sinteste spor, My Soul Divided satte ikke igjen særlige spor hos meg da den ble sluppet som singel, men funker langt bedre i et album enn på egenhånd. Oppbyggingen er også her god, og trommene er som vanlig så bra at de er på grensen til det latterlige. Kontrasten i gitaren i denne låta er også noe å bite seg merke i, da det går fra å være et beint svartmetall-riff i starten, til å være mer melodiøst og mektig mot slutten. Det funker fett, og det leder pent inn til platas siste og sterkeste låt Insidious. Her finner vi det beste fra albumet pakka inn i en låt. Det rolige førsteversets vokal funker fjell, og glir godt inn i de hardere mellompartiene. Gitaren låter knall gjennom hele låta, og gitarsoloen setter et godt og verdig punktum for albumet.

Dette er en enorm og kraftfull plate, som kommer til å sitte veldig godt hos de som liker en mer ekstrem form for metal. The Weight of a Thousand Suns er et solid stykke arbeid, og selv om plata til tider er litt ujevn, er det ikke tvil om at vi har med noen utrolig dyktige musikere å gjøre.