Pappasaft er tilbake med oppfølgeren til den meget solide andreplata I Verste Velgående i form av EPen med den småfrekke tittelen Rom Til Folket. For de uinnvidde så er det lettbeint punkrock på norsk. Så, pønkråkk blir en mer presis beskrivelse. Selv kaller de musikken sin for gla’core og det er ikke til å stikke under en stol at man fort må trekke på smilebåndene når de serverer deg med ordspill og lettbeint, men stort sett, smart humor. Litt som når faren din for tusende gang drar samme kleine vitsen, morsomt, men ikke noe nytt. Sånn sett kan man kanskje også kalle det Pappasaft driver med for «dadpønk» (Patent pending). På forrige utgivelse var det imidlertid en tydeligere politisk brodd på bandet da de preget av politiske temaer serverte de låter som Norske Bomber, Streng, Men Forferdelig og den evigaktuelle Over Streken.

Det er åpenbart at denne tematikken er med også på Rom Til Folket, og på låter som Hva Blir Det Neste, Trøste og Bæretillatelse og Kors På Haka tar de for seg tastaturkrigere, finansiell elite og mennesker som konspirerer uten kobling til virkeligheten. Det siste eksemplifisert med frykten for at «Norge blir det neste Syria». Lyrisk treffer de nevnte låtene rimelig bra, selv om jeg skulle ønske de var hakket mer aggressive og at de sparket enda hardere mot antagonistene.
Kors På Haka gir assosiasjoner til nevnte Over Streken da det igjen er ti sinte fingre ute på ferde, ikke for å kjefte på kvinner, men for å jage bort flyktninger som de ser seg ut som fiender.

Utenom det lyriske så leverer Pappasaft sakene sine trygt, men godt. Det er ingen store overraskelser, og selv om de gir oss en småfrekk gitarsolo er det ikke noen musikalsk revolusjon å spore. Dette har nok aldri vært et ønske heller. De vet akkurat hvordan de vil være, og denne EPen sammen med forrige plate begynner virkelig å sementere Pappasaft som et solid og ekstremt fengende punkeband.

Den store fallgruven Pappasaft balanserer sjanglende på kanten til er det generiske og ensidige. Noen ganger sklir de ned, men heldigvis for dem så redder seg alltid inn med et skamløst glis. For det funker, de har funnet sin greie og all ære til dem for det.

Som på I Verste Velgående er produksjonen bunnsolid med god trøkk og et solid lydbilde. Samarbeidet med Andreas Kvinge Sandnes som produsent, tekniker og mikser er med andre ord et bra trekk fra bandet. Akkurat som forrige gang er coverarten signert Adrian Kaxrud, og igjen fungerer det bra. Det går riktignok begge veier når de spiller så på det kjente. Til tider føles det som om de kjører det safe og kanskje holder litt igjen. De er imidlertid dyktige på hva de gjør og jeg mistenker at samtlige av låtene vil kunne bli innertiere på konserter i fremtiden.

Pappasaft anno 2018, med utgivelsen Rom Til Folket oppsummerer på mange måter bandets historie. De har de klassiske fyllelåtene med namedropping og humørfylt selvinnsikt, og de har mer seriøst ladete låter som sparker gjennom dataskjermen og retning høyre på den politiske skalaen. Musikken er rask, lettbeint og med de store refrengene som Pappasaft etter hvert har blitt meget dyktige på. Rom Til Folket er på alle måter en solid samling låter som bygger videre bandets kjennetegn, men jeg savner likevel en skarpere brodd og litt mer faenskap. Hadde de sparka enda litt hardere, vært litt mer uredde og «styggere» tror jeg det hadde hevet EPen. De er tydelige om hva de mener men virker å være litt redde for å støte noen, fornuftig i kronikkformat, men som pønkere hadde det bare vært kledelig.