Hadde du fortalt meg i 2015, at Pianos Become the Teeths neste plate kom til å bli dritt, så hadde jeg kasta opp fingeren og surmula over at du kunne si noe så hårreisende. Men her er vi da, litt over tre år etter Keep You, og min bitterhet ligger ikke lenger i at det finnes en hel del mennesker som ikke kan fordra bandets stilforandring, men at jeg for første gang til dels må si meg enig.

Bare navnet Wait For Love er så pompøst og klisjé at en får magesår, og de tre musikkvideoene sluppet til singlene Charisma, Bitter Red og Love on Repeat er likedan. Charisma skal være den store hiten fra plata, og mens drivet og sounden i låta er ålreit, så er refrenget så slitsomt og irriterende at en får hodepine. Heldigvis er det kun i denne låta at intensiteten er problemet, men de fleste av låtene har sine egne problemer: De er dønn kjedelige.



Ok, så finnes det noen positive aspekter ved Wait for Love også. Bak miksepulten finner vi Will Yip, som står bak mange av de siste årenes sterkeste plater, fra band som Code Orange, Citizen, Tigers Jaw og La Dispute. Som vanlig gjør han en svært god jobb, og lydbildet på albumet er bra. Åpningssporet Fake Lighting er flott, og det samme kan sies om Love on Repeat. Disse tjener mye på god oppbygging med fine refrenger og rolige partier, samt mektige klimakser. Ellers finnes det gode partier i mange låter, men fellesnevneren for disse låtene er partier som er platte, uinteressante og til tider irriterende.

På veldig mange måter er dette albumet veldig likt Keep You. De har selv uttalt at de vil gjøre de glade partiene enda gladere, og de rolige partiene enda roligere, og jeg kan se at det til en viss grad stemmer, men ingen melodier på Wait For Love er i nærheten av de en finner på Keep You. De har fortsatt en teft for de gode klimaksene, men uten de gode melodiene i bunnen faller de fort gjennom. Om en skal sammenligne noen av låtene herfra med noen låter fra Keep You så er det enklere å trekke linjer til to av de tre bonussporene til plata, nemlig Dancing og Arizona, som er de desidert svakeste låtene Pianos Become the Teeth noen gang har produsert.

Dette er på ingen måte et makkverk av en plate, men den er utrolig døll og uinspirerende og langt unna det nivået de tidligere har vist at de besitter. En del av helhetsinntrykket reddes av god produksjon, en fin sound og to gode låter, men generelt svak låtskriving ødelegger dessverre for mye av gleden ved dette albumet.