The Fjords
Ladders
Etter dette vil du bli frelst og vil bli "pining for the Fjords!"
Man liker jo å tro at man er oppdatert på det som rører seg i, spesielt den norske, musikkbransjen. Men jeg må litt skamfullt innrømme at The Fjords var et nytt bekjentskap for meg. Noe jeg har konkludert med at jeg må endre på etter å ha hatt andrealbumet Ladders på øret de siste fire dagene.
Det er en av de platene hvor du ikke bare koser deg underveis, du har lyst til å starte den på nytt igjen i det den er over.
Bandet ledes av Petter Vågan. Han er opprinnelig fra Brønnøysund, noe som gjør at jeg som har vokst opp nord for polarsirkelen regner ham som reservetrønder. Derfor passer det inn i det bildet at bandet spinner ut fra jazzlinja i Trondheim. Det er merkelig hvor mange popartister og band som springer ut derfra for tiden.
Dette kan jo gjøre at en forventer en viss grad av såkalt flinkismusikk på albumet. Og det er solid håndverk her, for platen ligger i landskapet for sofistikert pop.
Etter en start med et instrumental introstykke er det over i et litt soulaktig landskap med You Know. Grei nok, men det er på tredje sangen, Pure Lov Star Crossed at det første fengende refrenget kommer. Ikke noe problem å høre at dette er singelen som skal promotere albumet.
Tittellåten er en flott ballade, med et lett elektronisk bakteppe. Og Petter synger særdeles fint, noe han gjør på det meste av platen. På Nametags er vi nesten over i 80-talls funklaktig pop, før vi flyter over i en ren jazzlounge-jam, med herlig jazzgitar.
You Never Know What Love is er pur James Black i framføring og produksjon. The Fjords legger seg ellers i dette litt tilbakelente og rolige landskapet resten av platen.
Jazz-popen ligger tykt i bakgrunnen på The Heart Knows Nothing i form av alt-saksofon. Det er på nippet til at platen taper seg her, men så kommer Flatliner og drar det hele opp. Arrangementet og driven i denne låten er akkurat det A-ha forsøkte å få til da de plutselig på 90-tallet ikke ville vedkjenne seg sin fortid som synthpopband. Den er et stort høydepunkt på platen, ved siden av singelen.
En Aha-link til er at platen er spilt inn og mikset i Ocean Sound Recordings, hvor A-ha spilte inn sin akustiske plate. Lydbildet er strålende og klart, med et arrangement som får puste. Det er ikke overlesset på noen som helst måte.
Om du vil ha god pop utover våren er dette en av de bedre platene å starte med.
Platen har utgivelse 9. mars
Det er en av de platene hvor du ikke bare koser deg underveis, du har lyst til å starte den på nytt igjen i det den er over.
Bandet ledes av Petter Vågan. Han er opprinnelig fra Brønnøysund, noe som gjør at jeg som har vokst opp nord for polarsirkelen regner ham som reservetrønder. Derfor passer det inn i det bildet at bandet spinner ut fra jazzlinja i Trondheim. Det er merkelig hvor mange popartister og band som springer ut derfra for tiden.
Dette kan jo gjøre at en forventer en viss grad av såkalt flinkismusikk på albumet. Og det er solid håndverk her, for platen ligger i landskapet for sofistikert pop.
Etter en start med et instrumental introstykke er det over i et litt soulaktig landskap med You Know. Grei nok, men det er på tredje sangen, Pure Lov Star Crossed at det første fengende refrenget kommer. Ikke noe problem å høre at dette er singelen som skal promotere albumet.
Tittellåten er en flott ballade, med et lett elektronisk bakteppe. Og Petter synger særdeles fint, noe han gjør på det meste av platen. På Nametags er vi nesten over i 80-talls funklaktig pop, før vi flyter over i en ren jazzlounge-jam, med herlig jazzgitar.
You Never Know What Love is er pur James Black i framføring og produksjon. The Fjords legger seg ellers i dette litt tilbakelente og rolige landskapet resten av platen.
Jazz-popen ligger tykt i bakgrunnen på The Heart Knows Nothing i form av alt-saksofon. Det er på nippet til at platen taper seg her, men så kommer Flatliner og drar det hele opp. Arrangementet og driven i denne låten er akkurat det A-ha forsøkte å få til da de plutselig på 90-tallet ikke ville vedkjenne seg sin fortid som synthpopband. Den er et stort høydepunkt på platen, ved siden av singelen.
En Aha-link til er at platen er spilt inn og mikset i Ocean Sound Recordings, hvor A-ha spilte inn sin akustiske plate. Lydbildet er strålende og klart, med et arrangement som får puste. Det er ikke overlesset på noen som helst måte.
Om du vil ha god pop utover våren er dette en av de bedre platene å starte med.
Platen har utgivelse 9. mars
FLERE ANMELDELSER
Great Tide - Daywatcher
Kvalitet, kvalitet og atter kvalitet. Great Tide leker ikke, de feinschmecker det! >>
Sondre Lerche - Two Way Monologue - 20th Anniversary
Et av hans beste album, nå på vinyl med 4 eksklusive bonuskutt >>
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>
David Gilmour - Luck and Strange
Nei, David, dette er ikke det beste du har gjort siden The Dark Side of the Moon. >>