Parasight
At Leve Som Hvis Der Var Et Håb
Knallhard D-beat fra danske Parasight
Noen ganger så bare finner man en greie man liker så godt at man driter i å prøve noe annet. For danskene i Parasight var denne greia D-beat, en klassisk trommegroove som gav navnet sitt til en av de utallige undersjangrene i punken. Om du er en av de som sliter med å skille punk, hardcore og metal fra hverandre så kan du bare la være å prøve her, for dette er en saftig blanding av alle tre. Og det sparker. Hardt.
At Leve Som Hvis Der Var Et Håb går rett på sak, og smeller på med ti konsise låter hvor den lengste ikke engang varer i tre minutter. Alle låtene har egenart på sitt vis, men har en sagt noe om en låt så passer nok neste låt også beskrivelsen. Variasjonen finner en først og fremst i gitarriff og tekst, men ellers går den nevnte D-beaten på repeat gjennom hele plata. På den ene siden er det utrolig repetitivt og lite interessant, men på den andre siden så gir det albumet en fin rød tråd og helhet.
Sounden på plata er også upåklagelig. Vokalen er beinhard og tøff, bassen dunker tungt i bakgrunnen, mens gitaren leverer fete og spennende riff på samlebånd. Spesielt i låtene De Skyder og Kødet er Dødt stikker gitaren seg ut. Trommene har jeg allerede nevnt. De er tighte og kule, og de ligger bra i lydbildet, men det er ikke til å stikke under en stol at noen av de kulere partiene kommer de få gangene trommene viker unna D-beaten, som for eksempel i introen på sistesporet Håbløst eller under gitarsoloen i Grådigheden selv
Noen ganger så er det bare deilig at noen finner sin greie. I hvert fall når håndverket er såpass godt. Liker du D-beat og hard punk så kommer du til å digge denne plata. Den er knallhard og kompromissløs, samtidig som den er sjangertro. Som et album og en samling av låter blir det hele en smule repetitivt, men samtidig er alle låtene på et såpass høyt nivå at om du setter hvilken som helst låt inn i rockelisten din på Spotify så er du garantert fest.
At Leve Som Hvis Der Var Et Håb går rett på sak, og smeller på med ti konsise låter hvor den lengste ikke engang varer i tre minutter. Alle låtene har egenart på sitt vis, men har en sagt noe om en låt så passer nok neste låt også beskrivelsen. Variasjonen finner en først og fremst i gitarriff og tekst, men ellers går den nevnte D-beaten på repeat gjennom hele plata. På den ene siden er det utrolig repetitivt og lite interessant, men på den andre siden så gir det albumet en fin rød tråd og helhet.
Sounden på plata er også upåklagelig. Vokalen er beinhard og tøff, bassen dunker tungt i bakgrunnen, mens gitaren leverer fete og spennende riff på samlebånd. Spesielt i låtene De Skyder og Kødet er Dødt stikker gitaren seg ut. Trommene har jeg allerede nevnt. De er tighte og kule, og de ligger bra i lydbildet, men det er ikke til å stikke under en stol at noen av de kulere partiene kommer de få gangene trommene viker unna D-beaten, som for eksempel i introen på sistesporet Håbløst eller under gitarsoloen i Grådigheden selv
Noen ganger så er det bare deilig at noen finner sin greie. I hvert fall når håndverket er såpass godt. Liker du D-beat og hard punk så kommer du til å digge denne plata. Den er knallhard og kompromissløs, samtidig som den er sjangertro. Som et album og en samling av låter blir det hele en smule repetitivt, men samtidig er alle låtene på et såpass høyt nivå at om du setter hvilken som helst låt inn i rockelisten din på Spotify så er du garantert fest.
FLERE ANMELDELSER
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>
David Gilmour - Luck and Strange
Nei, David, dette er ikke det beste du har gjort siden The Dark Side of the Moon. >>