David Byrne har rukket å bli 65 år gammel. Han var frontfigur i legendariske Talking Heads fra midt på 70-tallet og et langt stykke ut på 80-tallet. Etter at Talking Heads trakk seg tilbake etter albumet Naked, har Byrne gitt ut solo-plater og plater i samarbeid med andre i et noe ujevnt tempo. Det er hele 14 år siden han ga ut sin forrige regulære solo-plate Grown Backwards. Derfor er det ekstra gledelig at han nå er tilbake med en ny. Det er selvsagt ikke sånn at Byrne er helt alene her. Han samarbeider med flere på den nye plata, bl.a. sin gamle produsent og musikalske samarbeidspartner Brian Eno.

I Dance Like This introduserer plata med smektende og rolig pianospill. Etter hvert går låten over til å bli en mer «vi dansar som robotar»-aktig, stakkato affære. Antagelig slik Byrne danser. Låten er omskiftelig og uforutsigbar omtrent som sin opphavsmann.

I dance like this because it feels so damn good
If I could dance better
Well you know that I would


Gasoline And Dirty Sheets er pur pop, med et veldig catchy refreng. Tekstmessig er den litt i «Heroes»-land. Vi kan alle være kongelige i egne liv. Every Day Is A Miracle kunne vært med på True Stories. Det er en lett surrealistisk låt tekstmessig, men den gode melodien er der fortsatt. Og refrenget sitter spikret. Hver dag er et mirakel, hver dag er en ubetalt regning, synger David. Vi må bare fortsette å være mennesker og bry oss om hverandre. Han har også en låt som omhandler en president, Dog’s Mind,

The judge was all hungover
When the president took the stand
So he didn't really notice
When things got out of hand

Om han har hatt den nåværende amerikanske presidenten i tankene når han skrev låten, vites ikke.

Byrne framhever i intervjuer at tittelen på plata ikke er ment ironisk, mer et «tenk hvordan vi kunne hatt det hvis…». Han har aldri vært noen politisk agitator, David Byrne. Det er mer det at han har stilt seg undrende til hvilke former menneskelig aktivitet opptrer i.

American Utopia er variert i uttrykksform. Låtene It’s Not Dark Up Here og Everybody’s Coming to My House har referanser til både Fear Of Music og Remain In Light. Gitararbeidet har i små glimt noe Fripp-aktig over seg, og det liker vi jo.

Byrne skriver låter om omtrent hva det skal være. Til og med en meget naturalistisk skildring av en mann som blir skutt. Vi får servert detaljerte skildringer om hva som skjer med denne ulykkelige mannens kropp når kulene trenger inn i ham.

Singelen Everybody's Coming To My House er etter undertegnedes mening den sterkeste låten på hele albumet. Både rytmisk, musikalsk og tekstmessig.
We're only tourists in this life
Only tourists but the view is nice


American Utopia et mangefasettert album. Det inneholder strykere, funky gitar, sitar, afrikanske rytmer, noen nikk til det søramerikanske, elektroniske klanger og vart pianospill. Tekstlig sett er det bare å sette i gang med tolkninger, for det er mange snurrige vendinger her, som f.eks "The mind is a soft boiled potato, a jewel in a chocolate shell".

Det er i det hele tatt en meget variert og sterk plate den godeste Byrne har sluppet. Byrne kommer til Europa i midten av juni. Han spiller bl.a. på Roskilde 30.juni. Skal man dømme etter kvaliteten på American Utopia, er det bare å stille seg i billettkø.