Etter å ha sluppet det beste debutalbumet i Norge siden Kvelertaks selvtitulerte mesterverk fra 2010 er naturlig nok forventningene til Ondt Blods andre plate, Natur, skyhøye. Men Ondt Blods «vanskelige andre album» er kort sagt et to-hodet monster. Som presseteksten så fint skriver det så er albumet «en hyllest til menneskenaturens flere sider: Fest og champagne møter gift og jævelskap, infernalsk riffing forent med de mest fengende refrengene i Norden siden ABBA». Denne kontrasterende og tosidede tematikken blir oppsummerende for hva Natur er.

Det vanskeligste med Natur er å ta det for hva det er, og ikke bare for hva det ikke er. Finnmark har skapt visse forventninger, men Natur er ikke en Finnmark, vol 2. Det var nok heller aldri intensjonen. Ondt Blod har kort sagt gjort et forsøk på å forene nærmest alt de liker i én og samme pakke. Dette er kult når det først treffer, men dessverre treffer det ikke ofte nok.

Etter første gjennomlytt var jeg med for å si det pent: lite imponert. For Natur føltes ikke umiddelbart som et Ondt Blod album. Heldigvis vokser albumet på deg for hver lytt og det blir bedre og bedre etter hvert som du blir mer kjent med låtene. Ondt Blod har alltid flørtet med det kommersielle, så sjokkfølelsen albumet fremkalte burde kanskje ikke vært like sterk som den var. Etter saksofon-flørten i Storma antok jeg imidlertid i mitt naive sinn at bandet hadde nådd et ytterpunkt hvor flørten stoppet. Så feil kan man ta. Hvis saksofonen på Storma var flørting er Natur Ondt Blod gift med tre barn og huslån.

Den mest åpenbare «synderen» i å dra flørten for langt og presentere Ondt Blod på sitt aller mest skamløse er låten Start Han Opp. Etter en feit intro med røffe gitarer sklir det over i refrenget Jonas Brothers forkastet på låtskriving på Camp Rock og ABBA polerte før Ondt Blod stjal jævelskapen og serverte den med det frekkeste gliset noensinne. Refrenget er så gjennomsyret av MGP vibber at det var vanskelig å ta det seriøst, og da spesielt når de går helt ut og tar et akustisk refreng mot slutten av låten. Skamløst, råfrekt og ulovlig fengende. For det er nettopp det. Man kommer ikke unna at det er et fengende refreng som fester seg i hjernebarken enten du vil eller ikke. Jeg vil så gjerne omfavne denne delen av Ondt Blod på samme måte som med låter som Nye Lydspor, men det er altså grenser for hvor mye man kan svelge uten å brekke seg.

Tidligere nevnte Storma med sin nye miks er også vond å svelge. Selv om jeg forstår avgjørelsen med å matche miksen til albumet ble det som for meg var en av fjorårets beste låter en av de største skuffelsene ved albumet. Låten, som riktignok aldri var spesielt røff, har blitt et tamt lam hvor den lille aggresjonen er blitt mikset bort til fordel for en tydeligere og luftig vokal. Dette er et åpenbart eksempel på den utilgivelige og urettferdige eierskapsfølelsen man kan få til musikk. Passer det ikke ønsket «profil» er det vanskelig å akseptere. Miksen er imidlertid også et ankepunkt ved albumet som helhet da den stripper bort sårt trengt trøkk fra bandet til fordel for pop og ABBA tendensene. Til tross for dette gjør faktisk Store Ord (Røyk Og Speil) , i motsetning til Storma, seg enda bedre i albumformat enn som singel.



Det mest spennende med Natur, det som virkelig sitter, er når de utforsker skyggene og mørket slik de gjør på albumets to siste spor, Giftige Tunga og Giron samt Når Sirenan Dør. Stemningen som skapes her gir assosiasjoner til det mørket som preget Finnmark. Inkorporeringen av joik på Giron er også noe jeg skulle ønske de utforsket mer. Det er ikke til å komme unna at nevnte låter også drar nytte av luftige refreng, men ytterpunktene holdes tydeligere sammen av de mørke gitarriffene. De sterkeste låtene på albumet er de to siste låtene Giftige Tunga og Giron, men også Med Ulver peker seg ut som et høydepunkt. I sistnevnte skaper gjestevokalen en ekstra dimensjon som kler bandet godt.

Ondt Blods tekstunivers er også er viktig aspekt ved bandet. Det at bandet tar for seg kulturell og politisk undertrykking i regi av den norske staten og urfolksproblematikken er med på å skille Ondt Blod ut fra mengden også lyrisk. Utenom dette er det også temaer som falmende vennskap i Store Ord (Røyk Og Speil) og tekster om å krasje Spellemannsfesten i Unge Kniva. Bredde og tosidighet også i det lyriske altså.

Som sagt innledningsvis er det vanskelig å si mye om albumet uten å skli over i hva albumet ikke er. Men det er, tross alt, et vellagd, fengende, skamløst – på godt og vondt – og modig album hvor Ondt Blod våger å utfordre og utforske der det ville vært enklere å lage et Finnmark, vol 2. Det skal de ha honnør for. Man sitter imidlertid igjen med spørsmål om hva slags band Ondt Blod ønsker å være. Etter Natur å dømme tar de store sprang i retning radiorock. Det er i så fall en ærlig sak, men for de som setter de Finnmark og Bunnen høyt, vil nok det være en skuffelse.
Med Natur vil Ondt Blod mest sannsynligvis bli omfavnet av et enda større publikum enn de ble med Finnmark, og det uten å strippe bort alt det som gamle fans ønsker seg. Man trenger imidlertid ikke å være en sjangerpurist for å rynke på nesa i løpet av albumet for her er det mye som skjer. Med det sagt er det uansett lett å se hvordan dette albumet kan bli en kommersiell suksess, og i forlengelse av det gi bandet innpass i det allmektige P3-sfæren.
I så måte kan nok Natur kunne bli akkurat det bandet virker å søke seg mot.