Hva? Et popband i Highasakite- of popindie-jazzland uten at noen av medlemmene kommer fra jazzlinja i Trondheim, sier du? Og med en tidligere goth-metal-produsent (Christer-André Cederberg) ved miksebordet? Går det bra da?

Det gjør visstnok det, skal man tro debutalbumet til I am K, fra Kristiansand.

Bandet ga ut en rekke singler på andre plateselskap under bandnavnet Kelvin, men nå har de skiftet navn, og stiftet sitt eget selskap, for å ha full kunstnerisk kontroll.

Åpningslåten Fly er en skikkelig flott og fengende låt, med stort potensiale for radiospilling, med sin «ohhh oooh»-ing og Oda Ulvøys nydelige vokal. Den har derimot ikke noe stor egenart og høres litt for kalkulert ut, både i produksjon og utførelse.

Men det er kanskje en litt urettferdig påstand, for det er Stars som er singelen. Og den har langt mer egenart. Joda, refrenget og vokalen her er som å høre en typisk girlpower-låt fra midten av 00-tallet, men resten av låten er alt annet enn A4. Det er hardtslående trommer og en herlig driv, spesielt på versene som er i Tom Waits-land med sin nesten stakkato beat.

På I’ll Be Better… er det herlige analoge synther og sequencere, distortion på vokalen og enda mer egenart. Ikke minst i måten låten glir over i en herlig solo (som jeg ikke helt klarer å bestemme meg for om er en gitar eller synth) halvveis ut i låten. Kjempebra øyeblikk som jeg ser for meg er en konsertvinner.

Moving In er fascinerende. Det hele starter som en soul og r’n’b-låt, med innlagte handclaps, før refrenget overtar med et skikkelig Highasakite-lignende Kåre Vestrheim-produsert tromme- og vokalarrangement på refrenget. Og jaggu er vi ikke over i jazzrocklandskap i soloen som kommer inn. Egenarten jeg etterlyste har plutselig begynt å gjøre seg gjeldende.

Balladen Golden Bridges har et aldeles herlig gitarspill og et slags start-og-stopp-arrangement i lydbildet som jeg virkelig liker. Når låten plutselig skifter gir og tempo er det nesten så prog-radaren min slår ut i full blomst.

Slik går platen utover. Akkurat i det du tror du har gjettet hvor en låt skal gå, så overrasker den ofte. Det er ikke alltid den er like uforutsigbar, men dette er solid popmusikk.

Samtidig tilbyr låtene en del mer enn bare fengende refreng. Det er kanskje urettferdig å dra Highasakite-sammenligningen så ofte, men det er nærmeste referanserammen man har på norske band (bare hør på I Come Alive og fortell meg at det ikke er som Highasakite i deres beste øyeblikk). Kanskje Mew kan være en referanse av utenlandske band dersom du vil ha andre eksempler.

Tittellåten avslutter platen og er en slags oppsummering av det du har hørt på hele albumet, samtidig som det innfører litt New Wave i form av måten vocoderen er brukt på.

Det er ikke vanskelig å skjønne oppmerksomheten og playlistingen I am K har fått så langt i karrieren. Dette er det kvalitet over. Og Humans har akkurat passe albumlengde også!

Albumet Humans slippes 20. april!