A Perfect Circle
Eat the Elephant
Ett skritt fram, ett skritt tilbake
Det burde ikke komme som noen overraskelse at Eat the Elephant byr på en ny side av A Perfect Circle. Etter en pause på godt over 10 år (om man ser bort i fra ymse utgivelser med coverlåter, demoer, remixer, live-materiale mm.) kan resultatet nesten kalles et comeback, og dette skaper visse forventninger hos lytteren: Enten blir bandet hengende fast på det originale lydbildet, eller så viser det et band som har beveget seg videre - på godt eller vondt. At A Perfect Circle skulle gi ut ny musikk har ligget i kortene en god stund, og mens andre prosjekter har fått tid og oppmerksomhet fra samtlige av bandmedlemmene, har gruppen - i hovedsak etter gitarist Billy Howerdel sin regi - sakte men sikkert komponert en samling med originalt materiale.
Denne inkarnasjonen av bandet presenterer en mer direkte og utadvendt tilnærming til musikken enn tidligere. Tunge, suggerende, psykedeliske melodier er i stor grad blitt erstattet med mer melankolske, pianobaserte (i det hele tatt mer ambiente) instrumentale arrangementer. Det er fortsatt klassiske partier av symfonisk, episk rock, ikledd den typiske sustain-drevne gitaren til Howerdel, men disse elementene er satt litt i baksetet i forhold til tidligere komposisjoner. På mange måter føles albumet nedstrippet, med et større fokus på vokalen til Maynard James Keenan, som får rikelig med oppmerksomhet på albumet.
Den lyriske, politiske tilnærmingen som ble anvendt på anti-krig-cover-albumet “eMOTIVe” er ført videre, men nå forsterket i stor grad av - blant annet - teknologisk nyvinning (kremt, smartphones), den påfølgende endringen i våre kommunikasjonsmønstre, og ikke minst; det amerikanske presidentvalget av 2016. Maynard fremfører tekstene i en litt mer melankolsk og “oppgitt” tone i kontrast til den tidligere kvasse, aggressive framtoningen man fikk servert på de foregående albumene. Til tross for dette er tekstene mer direkte enn noensinne, og det hersker ingen tvil hvem som som er målskiven når han på låta “The Contrarian” nesten forførende hvisker “Hello, he lied/ beware, belie his smile/ as warm and calculated as heroin/ beware the contrarian”.
Likevel virker alle disse oppfordrende og engasjerende tekstene litt malplassert sammen med musikken, som ofte føles mer passiv enn engasjerende. Stemningen etableres allerede på det første sporet, på den nedstemte pianoballaden “Eat the Elephant” - en låt som handler om å ta det første skrittet, om å kaste seg ut i en stor, omfattende oppgave, men den leveres på en måte hvor det hele virker mest som en slags lovtale, for en som prøvde, men dessverre ikke klarte det.
Store deler av albumet ruller forbi i disse nedstemte tonene, med unntak av et par “odd-balls”, nevneverdig “So Long, and Thanks for All the Fish”, hvor de snur opp ned på oppskriften, anvender et tidstypisk radiopop-dur-tema over et blekt, dystert emne, og erklærer apokalypsen (“under the mushroom cloud confetti”) uunngåelig, takket være all egoismen of forfengeligheten som nyter oppmerksomhet i dagens samfunn. Willy Wonka, Major Tom, Ali og Leia har forlatt oss, og signaliserer i referanse til Douglas Adams’ bøker den kommende slutten. Et mørkt komisk innslag, men ikke helt støttet av musikken, som gir mer assosiasjoner til et halvhjerta Coldplay-radiohit-forsøk. Og akkurat dette er utfordringen med albumet i sin helhet. Det føles litt halvhjerta, uinspirert. Vokalen til Maynard stråler, tekstene er smarte, aktuelle og gripende, men musikken i seg selv virker rett og slett litt døll. De “gripende” øyeblikkene kommer liksom stormende med store trommer, heftige gitartoner og dype, rullende basslinjer, men i stor grad repeteres de samme mønstrene gjennom albumet til det kjedsommelige.
Det nærmeste vi kommer den tidligere energien til A Perfect Circle er i det riff-tunge, konfronterende refrenget i “TalkTalk”, men selv her slukes energien like raskt som den steg frem, et resultat av nedstrippede vers-seksjoner, som på dette punktet i albumet føles så veldig familiært at det hele virker litt kjedelig. Misforstå meg rett, det er en stor variasjon av lyder, og mye “krydder” som preger identiteten til de ulike sangene. “Delicious” er et eksempel på dette, med tydelige innslag av akustisk gitar, samme med låta “Hourglass”, som både hiver inn elementer av industriell rock, samt goofy, Primus-lignende rim og regler i verset før den også beveger seg over i den nedstemte piano-stemningen som føles så familiær. Og når Feathers starter å spille er det vanskelig å unngå følelsen av at du hørte - mer eller mindre - den samme sangen litt tidligere på plata. Etter “Get the Lead Out” har stampet avslutningsvis avgårde i Trip-Hop-tempo bærer albumet mer preg av en samling b-sider som ikke kom med på de tidligere platene, enn et album skapt av et band med ny inspirasjon.
Etter 14 år er det lett å forvente seg mye fra et såpass anerkjent band, med så sterke karakterer ved roret som Maynard James Keenan, Billy Howerdel og James Iha. Og Eat the Elephant byr på et knippe gode, selvstendige låter, men er helhetlig mer et skritt tilbake enn ett skritt fram.
Denne inkarnasjonen av bandet presenterer en mer direkte og utadvendt tilnærming til musikken enn tidligere. Tunge, suggerende, psykedeliske melodier er i stor grad blitt erstattet med mer melankolske, pianobaserte (i det hele tatt mer ambiente) instrumentale arrangementer. Det er fortsatt klassiske partier av symfonisk, episk rock, ikledd den typiske sustain-drevne gitaren til Howerdel, men disse elementene er satt litt i baksetet i forhold til tidligere komposisjoner. På mange måter føles albumet nedstrippet, med et større fokus på vokalen til Maynard James Keenan, som får rikelig med oppmerksomhet på albumet.
Den lyriske, politiske tilnærmingen som ble anvendt på anti-krig-cover-albumet “eMOTIVe” er ført videre, men nå forsterket i stor grad av - blant annet - teknologisk nyvinning (kremt, smartphones), den påfølgende endringen i våre kommunikasjonsmønstre, og ikke minst; det amerikanske presidentvalget av 2016. Maynard fremfører tekstene i en litt mer melankolsk og “oppgitt” tone i kontrast til den tidligere kvasse, aggressive framtoningen man fikk servert på de foregående albumene. Til tross for dette er tekstene mer direkte enn noensinne, og det hersker ingen tvil hvem som som er målskiven når han på låta “The Contrarian” nesten forførende hvisker “Hello, he lied/ beware, belie his smile/ as warm and calculated as heroin/ beware the contrarian”.
Likevel virker alle disse oppfordrende og engasjerende tekstene litt malplassert sammen med musikken, som ofte føles mer passiv enn engasjerende. Stemningen etableres allerede på det første sporet, på den nedstemte pianoballaden “Eat the Elephant” - en låt som handler om å ta det første skrittet, om å kaste seg ut i en stor, omfattende oppgave, men den leveres på en måte hvor det hele virker mest som en slags lovtale, for en som prøvde, men dessverre ikke klarte det.
Store deler av albumet ruller forbi i disse nedstemte tonene, med unntak av et par “odd-balls”, nevneverdig “So Long, and Thanks for All the Fish”, hvor de snur opp ned på oppskriften, anvender et tidstypisk radiopop-dur-tema over et blekt, dystert emne, og erklærer apokalypsen (“under the mushroom cloud confetti”) uunngåelig, takket være all egoismen of forfengeligheten som nyter oppmerksomhet i dagens samfunn. Willy Wonka, Major Tom, Ali og Leia har forlatt oss, og signaliserer i referanse til Douglas Adams’ bøker den kommende slutten. Et mørkt komisk innslag, men ikke helt støttet av musikken, som gir mer assosiasjoner til et halvhjerta Coldplay-radiohit-forsøk. Og akkurat dette er utfordringen med albumet i sin helhet. Det føles litt halvhjerta, uinspirert. Vokalen til Maynard stråler, tekstene er smarte, aktuelle og gripende, men musikken i seg selv virker rett og slett litt døll. De “gripende” øyeblikkene kommer liksom stormende med store trommer, heftige gitartoner og dype, rullende basslinjer, men i stor grad repeteres de samme mønstrene gjennom albumet til det kjedsommelige.
Det nærmeste vi kommer den tidligere energien til A Perfect Circle er i det riff-tunge, konfronterende refrenget i “TalkTalk”, men selv her slukes energien like raskt som den steg frem, et resultat av nedstrippede vers-seksjoner, som på dette punktet i albumet føles så veldig familiært at det hele virker litt kjedelig. Misforstå meg rett, det er en stor variasjon av lyder, og mye “krydder” som preger identiteten til de ulike sangene. “Delicious” er et eksempel på dette, med tydelige innslag av akustisk gitar, samme med låta “Hourglass”, som både hiver inn elementer av industriell rock, samt goofy, Primus-lignende rim og regler i verset før den også beveger seg over i den nedstemte piano-stemningen som føles så familiær. Og når Feathers starter å spille er det vanskelig å unngå følelsen av at du hørte - mer eller mindre - den samme sangen litt tidligere på plata. Etter “Get the Lead Out” har stampet avslutningsvis avgårde i Trip-Hop-tempo bærer albumet mer preg av en samling b-sider som ikke kom med på de tidligere platene, enn et album skapt av et band med ny inspirasjon.
Etter 14 år er det lett å forvente seg mye fra et såpass anerkjent band, med så sterke karakterer ved roret som Maynard James Keenan, Billy Howerdel og James Iha. Og Eat the Elephant byr på et knippe gode, selvstendige låter, men er helhetlig mer et skritt tilbake enn ett skritt fram.
FLERE ANMELDELSER
Great Tide - Daywatcher
Kvalitet, kvalitet og atter kvalitet. Great Tide leker ikke, de feinschmecker det! >>
Sondre Lerche - Two Way Monologue - 20th Anniversary
Et av hans beste album, nå på vinyl med 4 eksklusive bonuskutt >>
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>
David Gilmour - Luck and Strange
Nei, David, dette er ikke det beste du har gjort siden The Dark Side of the Moon. >>