Fem år er gått siden de slapp det som må være blant de ti beste platene sluppet de siste 20 årene, nemlig AM. Det kan trygt sies at forventningene etter noe slikt har vært gjennom taket. Så i stedet for å prøve å reprodusere oppskriften fra AM har bandet valgt å gjøre noe helt annet. For Alex Turner fra Arctic Monkeys har nemlig gått solo! Eller, det er i alle fall slik det høres ut på deres sjette album Tranquility Base Hotel & Casino.

Man merker det fra aller første sekund, i det pianoet slår en litt jazzete melodi på Star Treatment. Det er luftig og rolig. Man får lyst til å lene seg bak i godstolen med litt Villa Farris i glasset. For det er et frampek om hva som er å vente seg på dette albumet: pianoet og stemmen til Alex Turner er det gjennomgående. De andre instrumentene holder seg beskjedent i en sirkel rundt dem og dukker bare opp når det er riktig for låten. Dette gjør det til et album fullt av herlige detaljer og små melodier som venter på å bli oppdaget for hver nye gjennomhøring. Men det er også det som gjør at det høres ut som en Alex Turner med venner-plate enn en plate med bandet Arctic Monkeys. Så fort man har godtatt at det er det som er tilfellet blir det fort et mye bedre album.



Tranquility Base er det stedet på månen hvor vi landet og gikk for første gang i 1969. Det er ikke tilfeldig, for tekstene henger løst sammen med verdensrommet som fellesnevner. Og om de hadde bygget hotell og kasino på månen, så kunne det kanskje tenkes at det var nettopp dette albumet som hadde blitt spilt i sin helhet på pianoet i loungen. Noen av låtene, særlig tittelsporet, får en til å drømme seg bort til at David Bowie fortsatt var i live og kunne gjøre en gjesteopptreden.

Det er godt med band som tør å gjøre noe nytt, og det er godt å lene seg tilbake i den røde skinnstolen i loungen på Tranquility Base hotell og kasino mens Alex Turner med venner spiller rolig i bakgrunnen. Det er vanskelig å plukke seg ut noen enkeltlåter som høydepunkter, men Four Out of Five og One Point Perspective er de låtene som skiller seg mest ut fordi de rett og slett har de mest minneverdige melodiene og refrengene. Men det kan virke som at Arctic Monkeys har virkelig gått inn for å lage en opplevelse i stedet for hits, en hyllest til albumformatet. Som en statement har de faktisk ikke sluppet noen singler i forkant. Det er en bragd i seg selv i 2018, men det kan også være litt langtekkelig når man ikke har de virkelig store låtene å glede seg til.