Kompass ble startet for omtrent to år siden og foruten singelen Asfalthavet er EPen Glasskårdiamanter deres første utgivelse. Med fire låter som alle tikker inn under tre minutter er det en litt kort, men fengende sak. For det er nettopp beskrivelsen fengende som best oppsummerer denne EPen.

At Kompass har snekret sammen fire fengende låter kommer man nemlig ikke utenom, for dette er radiovennlig rock med trykk på vennlig. Fra førstelåten Pust til Asfalthavet som avslutter det hele er det flust med fengende refrenger, drivende vers og vårlig feelgood hele veien. EPen er velpolert og låter veldig bra og det er lite å utsette på produksjonen.

Bandet erkjenner selv i presseskrivet at oppskriften for denne polerte feelgood-rocken ikke er noe hokus pokus, men det er et fokus på å gjøre det melodisk og fengende. Med klare nikk til band som The Menzingers og The Gaslight Anthem musikalsk og med norske tekster er det imidlertid ikke en overflod av originalitet å spore.

De store refrengene og de catchy melodiene fungerer bra, men det føles fort noe generisk. EPen vil uten tvil gjøre seg godt i spillelister for parken og det er vanskelig å ikke lengte til ferie når man hører låter som Kart Og Kompass.



Vokalen til Eivinn Arctander (fra blant annet Dårlig Hjort) er imponerende solid gjennom hele EPen, selv om den umiddelbart føltes i overkant generisk og stereotypisk for sjangeren. Vokalen bidrar også i å få Kompass til å føles litt vel kjent ut, på godt og vondt. Melodisk og pent, men det kommer farlig nært grensen til generisk på alle områder. Samtidig gjør dette at samtlige låter høres ut som radiomateriale.

Lyrisk tar Glasskårdiamanter for seg hverdagslivet og lengsler etter noe mer eller noe annet. Det blir fort klisjéfylt, men det gjøres stort sett på en kreativ måte. Måten bandet formidler den nostalgiske følelsen gjennom gitarmelodiene og tekstene imponerer også.

Kompass har lagd en EP bestående av låter med herlig driv som bidrar til å bygge opp sommerstemningen, men det er for generisk på grensen til å bli anonymt og kjedelig i lengden. Bandet viser imidlertid også tegn på at de har funnet seg en låtformel og om de kan gjøre musikken mer interessant slik de tidvis gjør på Pust så er mye gjort i mine øyne.