Running Man starter høyt denne flotte platen med sukkersøte klokkespill akkompagnert med veldig catchy gitar. En kan få veldig Stevie Nicks-vibber av vokalen, selv om det ikke helt blir Fleetwood Mac. Jeg får en veldig sommerfølelse og drømmer meg vekk i en cabriolet på vei til stranda uten bekymringer om huslån og den fordømte bikkja til naboen som alltid stikker av.
Tempoet blir satt litt ned med den tidligere utgitte singelen Northern Exposure som setter standarden av tempoet som bandet trives mest med på de fleste låtene. Noe som ikke er negativt, men veldig behagelig og flott levert.
Liquid Denial er nesten som en stor oppbygning hele låten, men klimakset den ender på med sarte melodilinjer gjør ventetiden verdig. Det blir litt som å se på The Wire, det går sakte men sikkert mot en avslutning som setter deg ut av spill.
Deretter får vi levert min personlige favoritt på platen Lament of a Dreamer . Et 10-minutters fantastisk verk hvor det blir tatt seg god tid for å bygge opp låten. Gitar-soloen halveis i sangen gir en umiddelbar tanke til soloen i Comfortably Numb av Pink Floyd. De siste 3 minuttene av låten blir bare mer og mer episk i mine ører, og de kan jeg fortelle er slitte av år med punk og metal. Helt mot slutten så beveges det inn i et seigt parti som virker veldig inspirert av Blue Öyster Cults Don´t Fear the Reaper.
Når The Turkish Song of the Damned Part 2 begynner å snurre, så er arven til Fleetwood Mac kommet frem. Det høres nesten helt likt ut, men sykt så det fenger. Kommer nok til å nynne på denne resten av helgen.
Elton skulle en nesten trodd var en Tom Petty-låt covret av Tom Petty sjøl. Her var det veldig mange likheter, og kunne lett ha vært en låt på Full Moon Fever. Bandet gjør alikevel en flott twist på slutten av låten og får frem et skikkelig stadionparti, hvor jeg lett kunne ha sett for meg 25.000 mann sang med i sommersolen.
Fanclub var siste singelen som ble sluppet før platen kom. Og dette er etter min mening låten som burde avslutte platen. Den bør ihvertfall være siste eller andt siste låt på live-settet deres.
For det er først på de 2 siste låtene fyll-låtene kommer etter min mening. The Next Ten Minutes er helt ok, men virker litt for lettvinte løsninger på denne. En typisk country-låt, noe jeg personlig ikke er så fan av. Er en b-sider som kom med på albumet, ønsker jeg å tro.
Jet Plane er den beste av de to siste låtene, men er også en b-sider etter min mening. Den virker litt halvhjertet dessverre.
Men alt i alt en veldig flott plate, med utrolig bra produksjon dog ikke for polert . Hadde en av de to siste låtene ikke vært med, så hadde karakteren vært noe høyere. Uansett så har jeg funnet ufattelig mange låter å høre på i sommersolen, og det er jeg veldig glad for. Restore to Past har gitt ut en plate hvor en skal slappe av med ei pils i sommersolen. Der en skal bare rydde hodet for alle tanker, og nyte.
Anbefalte låter: Lament of a Dreamer , The Turkish Song of the Damned Part 2 , Running Song
