Ray LaMontagne var 31 år da han albumdebuterte i 2004. Siden har det blitt seks gode plater, inkludert den nye Part of the Light. Den ligner ikke særlig på forgjengeren Ourobouros. Men så har han da heller aldri stått stille. Her er han inspirert av både britisk folk, Pink Floyd og blues. Musikken går fra ytterpunkt til ytterpunkt. Det hele framføres med hans særegne, vakre stemme.

Den glimrende, uimotståelige åpningslåta To The Sea slekter på 60-tallets visebølge og har et luftig arrangement og et refreng som lyder så enkelt som fa-la-la. Det pøses på med elgitarer på Paper Man, men uten at den gode melodi blir glemt.

To låter er klart inspirert av Pink Floyd, men ganske forskjellige: Let's Make It Last er en svevende ballade med vakkert pianospill mot slutten, mens As Black As Blood Is Blue har blytunge, psykedeliske gitarriff og selvsagt en god melodi.



Singlen Such A Simple Thing er en nydelig ballade med slidegitar som etterfølges av den bluespregede, heavy No Answer Arrives, der lydbildet kan minne om The Black Keys. Albumet avsluttes med det største høydepunktet: Goodbye Blue Sky. De første av de sju minuttene av låta er en luftig ballade med steelgitar og svevende vokal. Men så eksploderer den midtveis, med dundrende trommer, økende intensitet og en gitarsolo ved Carl Broemel. Selv spiller LaMontagne bare akustisk gitar og bitte litt keyboards.

Part of the Light har riktignok et par kjedelige låter, men det glemmer man når man spiller albumet fra start til slutt. Ray LaMontagne er en ypperlig vokalist som er dyktig til å produsere. Anbefales fans av Jonathan Wilson og Fleet Foxes.

Og jeg anbefaler å kjøpe plata på vinyl. Coveret er nemlig noe helt spesielt, og består av ni ark som ligger i ei plastlomme. På den ene sida av arkene står tekstene, mens den andre har vakker coverkunst.