Won´t Get Fooled Again sender meg tilbake til undergrunns 90-talls punkband som Steel Wool, Crackerbash og den første utgivelsen til No Use For A Name, «Don´t Miss The Train». I tillegg så hører jeg veldig mye av Locomotives idet hele, men så har jo Wonderfools drevet på siden 1996 også, med veldig mange utgivelser på samvittigheten. Dette er punkbandet du ikke visste du savnet før du har hørt det.

Bandet starter sitt femte album med låta Andersen en fengende sak, der en hører litt norskamerikansk aksent på vokalen, men det gjør det jo bare mye mer eksotisk i den vide verden. Vet at det finnes mange land som digger aksenten vi nordmenn har, og det er kun oss selv som blir så kritiske. Men låten bærer en fin dynamikk og flotte melodier ifra gitaristene.
Derretter settes tempoet litt mer opp i neste låt Cable Satan hvor det blir enda mer allsangfaktor i refrenget.

Jeg liker den skitne upolerte lyden på platen, er ikke ofte slik type lydbilder kommer fra den norske punken lenger. Hovedsakelig så pleier det å være mer polert som Pappasaft og Dårlig Hjort, hvor ikke det er negativt. Men det er så gøy å få det veldig skittent servert som når linjene «Your daddy issues, your mommy issues…» blir sunget i refrenget i Can I Play With Sadness. Her har de også lånt noen linjer ifra Beastie Boys sin låt Sure Thing.



Tempoet senkes litt mer i Damn the Punk Rock Masons, en helt ok låt. Muligens den som havner på min spilleliste, litt tøff oppbygging i bridge´en da.

Etterpå så serveres låten It´s Never Too Late to Regret Everything That You Done også en helt ok låt, men ingen høydare.
No Mo Boogie sender meg tilbake til skikkelig old-school Bad Religion med hovedriffet. Dette her er skikkelig attitude med sinte eldre punkere. Nå er de lei av gjeld, dovent øl og unger som maser om den siste smart-telefonen. Nå er det på tide å sette familien på plass, for far trenger å bli 19 igjen og slippe livet et par timer.

I Shrooms with Jorge er det like sint og energisk. Nå pleier jeg ikke å henge meg opp i tekster, for jeg anser vokal som kun et instrument. Men utifra tittelen så får jeg samme vibber som på sist låt. Få det ut, Wonderfools!

The Greatest Guestlist Rapist er den feteste låten
på platen. Her kjøres alle triksene med fine markeringer i kompet, stopper og med temposkiftinger mot slutten. Fengende lite verk den her, og starten på en fin avsluttning av platen. Valentines har et veldig smittende refreng, som setter seg i skallebarken. Tar meg selv i å synge med, og blir beroliget til sinns til tross for at det er mye energi som kommer ut ifra låten.
Won´t Get Fooled Again blir avsluttet med skikkelig høyoktan med låten Violence. Noe som resulterer i at jeg starter platen på ny.
Dette er gøy musikk. Og platen har gått på repeat mange ganger.

Wonderfools har denne gangen levert en flott plate, og jeg har kost meg ved hver gjennomlytting. Satser på at de går ut å gjør noen gigs for å promotere platen. Jeg kunne skikkelig tenkt meg å se dette live.

Anbefalte låter: Valentines, The Greatest Guestlist Rapist, Andersen