1. juni i år slapp Himmelhøyt sin nye EP Alt vi har. EPen består av fem låter som alle, med unntak av første låten Føkka som du, har blitt sluppet som singler i forveien. Selv om gitarist Oliver David Kimmell er klar på at EPen aldri var ment som en EP, slår han samtidig fast at EPen markerer hvordan bandet nå har blitt enige om retning og er klare for neste steg, i form av et album. Til tross for å aldri være ment som en EP, gjør den seg fortsatt godt som en samling av låter og ikke minst er det tydelig at bandet har funnet sin egen formel på å lage musikk som er særegent til Himmelhøyt.

Himmelhøyts formel kan enkelt oppsummeres som lettbeint poprock med ektefølte tekster og en ærlig fremførelse. Himmelhøyt har funnet et eget uttrykk som skiller seg ut som noe eget, og Himmelhøyt låter distinkt som Himmelhøyt. Ironisk nok starter Alt vi har med den mest utfordrende av låtene på EPen i form av Føkka som du. Et aggressivt gitarriff sklir over i et hardtslående vers, og av Himmelhøyts låter er denne den som føles mest aggressiv. Når det er sagt roer de ned midtveis i låten, og nettopp denne kombinasjonen er noe Himmelhøyt virkelig mestrer. Å matche det hardtslående med det mer polerte og finfin koring på refrenget fungerer veldig bra. Himmelhøyts evne til å balansere disse ulike sidene av seg, er noe av det som imponerer mest.

Andre låt, Alt annet kommer etterpå, presenterer Himmelhøyts formel ytterligere. I bunn ligger det trygge, men aldri kjedelige bassgroovet. Supplert av trommer med mye små detaljer som hever nivået på beats som fort kunne blitt kjedelige dannes det en klar ramme til låtene. Over dette slenger de på lekne og deilige gitarriff og fine melodilinjer som virkelig driver låtene fremover. Vokalen føles naturlig plassert oppi det hele og fremføres med hjertet utpå skjorta. Kirsebæret på toppen av denne nydelige desserten av et band er de gjennomførte tekstene som alle opererer innenfor Himmelhøyts egne lille tekstunivers og de to karakterene Lena og Lucas. Tekstene i kombinasjonen med den ektefølte vokalen fungerer utmerket, spesielt når vokalen omfavner desperasjonen. Igjen er kontrasten mellom Himmelhøyts uttrykk tydelig. Kontrasten mellom verset og refrenget på Lovløs er et godt eksempel på dette.



Til tross for alt som treffer er det ikke til å komme unna at som helhet, føles det som om det mangler den ekstra lille magien som ville hevet det hele opp et hakk. Man kan også høre hvordan uttrykket har skjerpet seg mellom låter som Fritt fall og Føkka som du. Noe som legger en liten demper på helhetsinntrykket selv om låtene i seg selv er så bra som de er. I tillegg vil jeg etterlyse noe mer variasjon til formelen, slik som med Føkka som du, for å trekke det hele opp enda mer.

Avslutningsvis kan jeg ikke unngå å kommentere på det faktum at de eldste låtene, Fritt Fall og Skrubbsår, fortsatt gjøre seg bra. At låtene tåler tidens tann lover godt for både denne EPen og Himmelhøyts låtskriverevner.
Alt vi har er kort sagt et herlig knippe låter som alle vil være høyt på min mest spilte liste når året er omme. Låtene for seg selv gjør seg imidlertid bedre enn EPen samlet sett, men det er ingen tvil om at dette lover godt for hva vi har i vente fra Himmelhøyt.