Det delvis psykedeliske progrock-bandet Tusmørke tar deg med på en skikkelig musikalsk reise på deres sjette plate Fjernsyn I Farver. En kan høre referanser til både Jethro Tull i måten fløytespillet blir gjort, med både melodi valg og setting. Men de fikser det veldig bra.
Når jeg hører på tittelsporet Fjernsyn I Farver i headsett så flyter de psykadeliske synthlydene igjennom hodet, det er akkurat som å se en amerikansk b-film ifra 70-tallet i skallen. Munkekoret som Seigmen dro frem ifra de døde på 90-tallet har også fått plass i et veldig flott break før det blir filmtid igjen.

Det er en veldig gjennomtenkt og bra produksjon på platen, bandet vet hvor de vil og hvor de ønsker at lytteren skal være. Den sinte synth-lyden som kommer inn i Kniven I Kurven skaper en veldig bipolar effekt i forhold til det vakre fløytespillingen låten begynner med. Og samspillet begge har i versbreaket blir vakkert men med baller. Shuffletrommene som komper med riffspillingen til bassen skaper et lokomotiv mot slutten av låten.


Har du noen gang sett barne-tv i Nord-Korea? Det har ikke jeg heller, men kan virkelig se for meg at Tusmørke har. De får meg ihvertfall på å tenke på et kommunistisk dukketeater som ikke blir sendt i HD når Borgerlige Tussmørke begynner med introen. Skikkelig rurale 70-talls nattamelodier med to ganger ekstra moll, men at det ender opp i håp mot slutten av sangen viser at det kanskje er håp generelt? Dette er slikt vi kan få neste generasjons David Lynch, hvis det blir spilt rett før leggetid.





Fjernsyn i Farver er en veldig dynamisk, sammensatt dog svevende plate hvor du får små taktskiftinger i 3001 med buldrende distortion-bass. Men det blir muligens mye av det samme generelt over hele platen. Litt for oppskriftsmessig når en har hørt igjennom platen et par ganger. En får kule overraskelser ved første gjennomlytting, men det blir liksom aldri helt bygget opp til det gåsehud-temaet som gjerne var tenkt når det blir skrevet i alle partiene.


Klokkespillet i den eneste engelsk språklige låten Death Czar, var fiffig uventet. Men outroen på den var helt fantastisk, det gjorde hele låten.
Høydepunktet på platen kom til slutt når vi får oppdage Tøyens Hemmelighet, halveis i låten, det partiet var skamfett. Og det siste halvannet minuttet var skikkelig vakkert, som fikk noe The Wall over seg med det paniske skriket. Jeg liker det.


Godt jobbet, selv om dette ikke er noe jeg setter på til vanlig. Tusmørke klarte å finne frem bilder i skallen min jeg ikke visste jeg hadde. Og nå kan jeg konstatere at jeg har sett kommunist barne-tv på mitt dødsleie.
Tommel opp!