Tre år har gått siden den flotte, men smått antiklimatiske New Bermuda kom til verden, og Deafheaven klarer kunststykket å fortsette i samme spor, samtidig som de utfordrer og overrasker lytteren. I all sin overdådighet er Ordinary Corrupt Human Love en kompromissløs samling av låter. Trommene, vokalen og låtstrukturene er vi allerede kjent med, men med melodier skreddersydd for sommervarmen er dette Deafheaven som vi aldri tidligere har hørt dem.

Albumet åpner med et langt pianoparti i låta You Without End, som i vanlig Deafheaven stil bygger seg sakte men sikkert opp mot et klimaks. Avslutningen på låta er flott, dog ikke så kraftfull som en kanskje skulle ønske. Den beveger seg derimot nydelig inn i albumets to singler Honeycomb og Canary Yellow. Førstnevnte inneholder kanskje den frekkeste gitarsoloen jeg har hørt de siste årene, og sistnevntes avslutning kan en ikke unngå å smile av. I det hele tatt er dette to enormt sterke spor, som satte lista høyt for hva en kunne forvente av dette albumet i forkant.



Deafheaven har beveget seg et godt stykke unna shoegaze-sjangeren siden Sunbather skjøt bandet opp mot hipsterhimmelen, men en liten flørt får vi allikevel i Near, et av albumets kortere kutt. Her får vi en reprise av den drømmende og atmosfæriske sounden, og toppet med en rolig og tilbaketrukken clean vokal, gjør den seg godt som et brudd midtveis i albumet. Den er kanskje litt kjedelig i seg selv, men i konteksten av albumet treffer den veldig bra. Den påfølgende låten Glint fortsetter litt i samme sporet, bare med litt høyere intensitet, og med en kraftig oppbygging. Trommene låter mer spennende og variert enn tidligere, selv om de faller tilbake på kjente mønstre underveis. Låta inneholder nok heller ikke de sterkeste enkeltpartiene, men i sin helhet er den absolutt på samme nivå som både Honeycomb og Canary Yellow.

Øya-aktuelle Chelsea Wolfe bidrar med vokal og produksjon sammen med Ben Chisholm på Night People. I likhet med Near er den i seg selv rimelig uinteressant, men som et mellomspill er den lett å svelge. Albumets finale Worthless Animal er en god låt, men en kan nok forvente litt mer spenning fra en avslutning. Når albumet fader ut sitter jeg igjen med at det fortsatt er noe uoppgjort.

Deafheaven har gjort en god jobb med å sette låtene sammen til et helhetlig album, men noen låter kunne nok vært litt mer raffinerte. Albumet seiler fra det fantastiske til det ujevne litt for ofte, men sett under ett er pakka svært solid, og den vil uten tvil få jevnlig rotasjon hos undertegnede.
Utover vokalen er det ikke stort med svart å spore i dette svartmetall-bandet, men i denne varmen er det forfriskende at noen innen sjangeren bytter ut nagler med blomster.


Deafheaven spiller på Rockefeller 18. september