Sverre Knudsen er ute med sitt andre album i det som er tenkt å være en platetrilogi. Den første i rekken het Vi og kom i fjor. Nå er Gud sluppet ut i offentligheten. Der Vi tekstlig sett var mer sjølbiografisk og innovervendt, skuer Gud utover og er mer kommenterende. Knudsen kommenterer rasismen i samfunnet, som han også mener henger sammen med tema som egoisme, smålighet, mangel på solidaritet og den økende tendensen til å skulle måle alt ut fra økonomisk vekst og lønnsomhet: «Det finnes en verden vi ikke kan krite/Vi roper så høyt og vi skjønner så lite/Cash skaper bare en råtten elite/Vi roper så høyt og vi skjønner så lite/Det rasjonelle er bare en rite/Vi roper så høyt og vi skjønner så lite/En målestokk av menn som er hvite».

Vi roper så høyt from Sverre Knudsen on Vimeo.


Samtidig med plateslipp, har Knudsen også sluppet en pamflett som heter «Frie og Reptile» med undertittel «Norsk rasisme 2018». En pamflett som til dels har ført til heftige diskusjoner på sosiale medier og i avisene. I tillegg har han laget en film som følger plata i de 42 minuttene den varer. Plata består av én låt, som er delt opp i 11 kapitler, eller hva man velger å kalle dem. Har det i norsk sammenheng blitt laget en slik miks av tekst, musikk og film av en og samme artist? Jeg er usikker. Det som er sikkert er at dette er et prosjekt med høye ambisjoner, et prosjekt der buen spennes hardt og man er spent på hvor pilen treffer.

På musikksiden har Sverre Knudsen med seg den unge rapperen MYRA (aka Regina Tucker), og støymester Lasse Marhaug. Ellers har Knudsen trukket inn et kjært instrument fra The Aller Værste-tiden, nemlig Farfisa-orgelet. Dette er det Anja Laudal som trakterer. For gamle TAV-fans er det godt å høre noe som er relativt gjenkjennbart fra den tiden. Bortsett fra det, er det fint lite som minner om The Aller Værste eller The Beste. «Stå aldrig still» synger Joakim Thåström, og det tror jeg i stor grad er Sverre Knudsen sitt musikalske motto. Knudsen og co. maler nærmest filmatiske landskap ved hjelp av elektroniske hjelpemidler, og det fungerer veldig bra. Å sette en merkelapp på det musikalske uttrykket, synes jeg er vanskelig, men det er kanskje ikke så viktig. Flere nevner dubstep, og det kan man vel for enkelhets skyld kalle det.

Ved første gangs lytting tenker man at musikken er relativt vanskelig tilgjengelig, men i Knudsens dub-landskaper finner man etter hvert ro og ettertanke. Noen av kapitlene er faktisk rent ut sagt sangbare. Roper så høyt og Barna vi elsker er i den kategorien. Ro er forresten et relativt begrep, for selv om det musikalske delvis er ganske tilbakelent og coolt, så må tekstene kunne sies å være foruroligende samtidsbeskrivelser og skremmende framtidsvisjoner/dystopier: «Men det er fullt her i den fineste rammen/Og barna vi elsker skal arve alt sammen/Noen må alltid sitte på trammen/Barna vi elsker skal arve alt sammen».

I På sanden, ved havet, får Knudsen hjelp av Mannskoret. I samspillet mellom korsang og tekst, maner de fram en dyster og nærmest sakral stemning. «Herre, vi venter/Vi er beredt/Vi gjorde som Job/Vi valgte rett», messer de. For de som ikke husker så mye fra bibelhistorien, var Job en mann som ble utsatt for ulykker fra Djevelen selv for å lokke Job bort fra Gud. Han greide imidlertid å være sterk og gjøre det rette. Kanskje ligger det et håp i denne teksten om at vi mennesker skal bli flinkere til å velge bedre løsninger?

Hvem er Gud i Knudsens univers? Er han et falskt håp om frelse, er han en metafor for det gode i mennesket, eller har han bare blitt en del av en sammenslutning mellom Kinas Kommunistparti-Facebook/Google og Guds forretningsfører Apple-Blackwater? Og hvorfor ber vi ham å lukke døra når han går? «Jeg har alltid trodd, men begynner å tvile», synger Sverre mot slutten av Gud. Det er ingen grunn til å tvile på hans prosjekt. Dette er noe av det mest spennende som har skjedd i norsk kultur- og musikkliv på veldig lenge. Pilen treffer kanskje ikke bullseye, men det er sannelig ikke langt unna.