Først og fremst så må jeg bare si at ingen låter kommer til å bli trukket frem i denne anmeldelsen av The Road Is Just A Surface. Det hadde blitt det samme som å trekke fram en scene i uansett hvilken film du ser. Anja Garbarek har kommet med et mesterverk, 13 år siden siste utgivelse.

The Road Is Just A Surface får frem den samme følelsen jeg hadde når sesong 3 av Twin Peaks ga meg. Du vet ikke helt hva som skjer, men du blir sittende å lytte i avvente på hva som kommer.
Garbarek har fremdeles likheten i stemmen som Kate Bush til tider har når hun synger, men jeg føler personlig at det slutter med det. For hun har en så flott formidlingsevne med å flette låtene i sammen til et eget univers i løpet av de 70 minuttene hun tar oss med på en reise i et Lynch-aktig lydlandskap. En blir bare bergtatt.




Platen blir tekstmessig formidlet slik at selv om når du har blitt slått i bakken, så er det alltid en vei tilbake. Og det er dette Anja Garbarek beskriver, ved å lage en visuell billedkunst for lytterne. Hun fremstiller at en kan ikke klare alt selv her i verden, at en trenger hjelp i fra familie og venner. Så selv om en lukker seg inne, så må en lytte når folk ringer på for å få deg ut av det uføre en har havnet oppi.

Denne platen kom ut i to versjoner, den røde jeg har lyttet mest til og en gul som er mikset litt annerledes, med mer fokus på sang og låtene er satt opp i en annen rekkefølge. Men det var denne røde jeg ble bergtatt av så enormt at jeg fikk ikke muligheten til å fokusere så mye på den gule.



Dette er en av de gangene jeg skulle ønske at jeg hadde mulighet for å gi terningkast i stedet, for da hadde jeg endt opp med en maxi-yatzy.
Helt utrolig!