Idles er et band fra Bristol som har gitt ut ett album før Joy as an Act of Resistance. Fjorårets Brutalism høstet jevnt over gode kritikker. De er et hardtslående, kompromissløst punk-/postpunkband som tar opp emner som Brexit: «Blighty wants his country back/Fifty-inch screen in his cul-de-sac/Wombic charm of the Union Jack/As he cries at the price of a bacon bap», usunn macho-kultur: «The mask/Of masculinity/Is a mask/A mask that's wearing me/The mask, the mask, the mask» og om det usunne skjønnhetsidealet vi blir utsatt for gjennom bl.a. TV: «I go outside and I feel free/'Cause I smash mirrors and fuck TV».

Tekstmessig er det mye å hente i Joy as an Act of Resistance. Rent musikalsk blir det for monotont i lengden. Det er stort sett bånn pinne hele veien, uten den store variasjonen. De når f.eks. ikke opp til Shame når det gjelder å lage gode låter. Noen gode tilløp er det dog, som i Samaritans og Danny Nedelko.

«Grow some balls!», skriker vokalist Joe Talbot i Samaritans. Baller har Idles nok av, men de har litt å gå på når det gjelder variasjon i låtmaterialet på denne plata. Dette blir en svak sekser, men pga tekstene kommer tvilen tiltalte til gode.


Idles sin hjemmeside