ATTAN
End Of
Intens og beinhard albumdebut
Med sin kullsvarte hardcore er ATTAN endelig klare med sin første fullengder. End Of er også deres første utgivelse på Fysisk Format, og slippes tre år etter deres EP From Nothing. Selv om det meste er som før i form av sound og attitude, har ATTAN nå i stor grad spisset egen formel ytterligere, og produsert et album som fillerister lytteren fra start til slutt. Samtidig, paradoksalt nok, er det når ATTAN lar lytteren puste at det låter aller best.
End of starter hardt og kontant med albumets første singel The Burning Bush Will Not Be Televised. Med korte og konsise åpningslåter, så utvikler plata seg gradvis mot lengre og mer episke låter, før det hele kulminerer i det ti-minutter lange tittelsporet. Remi Semshaug Langseth, som med denne plata leverer sin sterkeste prestasjon siden hans tid i Like Rats From a Sinking Ship, skal ha mye kudos for sine vanvittige primalskrik, og et knippe tekster som står meget godt til musikken. Når det er sagt er han ikke den sterkeste vokalisten hva kommer til clean vokal, noe som blir litt for tydelig de få gangene stemmen får hvile.
De bekmørke brølene til bassist Fritz-Ragnvald Rimala Pettersen er tidvis passende og meget gode, spesielt når den komplimenterer Remis skrik. Litt for ofte derimot, som i det nevnte åpningssporet The Burning Bush Will Not Be Televised, så føles vokalen hans litt tvungen og unaturlig. Den er rett og slett ikke så kraftfull som en ønsker den skal være. Samtidig, i Black Liquid Marrow, konklusjonen til A-siden, er det nettopp hans stemme som hever en ellers streit låt.
Prestasjonene til hele bandet skal en ikke kimse av, og det er ekstremt stødig håndverk som ligger til grunn. Det er tight, og det låter bra. Samtidig er det litt for mange anonyme partier, som ikke tilfører særlig mye til verken albumet eller scenen. De mange gitarriffene som er hentet ut fra ekstremmetall 101 blir fort litt kjedelige, og det er rom for enda mer variasjon, spesielt tidlig i albumet. Samtidig så får man alt en kan ønske seg fra platas ganske klart sterkeste kutt, og dens tredje singel SoMe Riefensthal. En kruttsterk introduksjon, varierte og beintøffe trommer, og et helt nydelig gitarriff som står perfekt til strofen «So we dance to algorythms, we dance the night away». Her sendes i hvert fall mine tanker til gode gamle Selfmindead, som er med å vekke noen særs varme og gode følelser i et ellers mørbanket hode. Variasjonen som denne låta tilfører albumet er sårt tiltrengt. Selv om det hele låter beintøft og blytungt hele veien, så er det godt at vi endelig blir servert litt dynamikk og pusterom.
Når det kommer til sistesporet End Of, har vi et par ting å trekke frem. Låta skiller seg tydelig ut fra resten av albumet, og det seige og tunge riffet, akkompagnert av likesinnede trommer drar låta fremover. Det er også lett å dra en parallell til det svenske post metal-bandet Cult of Luna. Følelsen jeg sitter med etter et godt antall runder med denne låta er at den er sterk, men jeg har hørt den før, og da også enda bedre. Jeg setter stor pris på hva den prøver på, men den når aldri de store og episke høydene jeg skulle ønske. Remis clean vokal må ta på seg noe av skylda, men for det meste er grunnen at låta rett og slett blir litt for seig. Lyspunktene er derimot at Fritz' andrestemme virkelig kommer til sin rett i låtas siste fase, og at melodiene til syvende og sist er meget, meget flotte.
End of er et sterkt og innholdsrikt album, og det kommer til å få jevnlig rotasjon hos undertegnede fremover. Jeg sitter derimot igjen med en følelse av at ATTAN har enda mer å gi, og at det er noen ganske konkrete ting å ta tak i før de forhåpentligvis beveger seg inn i studio på ny. ATTAN går for ofte fra det briljante til det nærmest intetsigende, og selv om totalpakken er meget god, så er jeg ikke i tvil om at det kan bli enda bedre.
End of starter hardt og kontant med albumets første singel The Burning Bush Will Not Be Televised. Med korte og konsise åpningslåter, så utvikler plata seg gradvis mot lengre og mer episke låter, før det hele kulminerer i det ti-minutter lange tittelsporet. Remi Semshaug Langseth, som med denne plata leverer sin sterkeste prestasjon siden hans tid i Like Rats From a Sinking Ship, skal ha mye kudos for sine vanvittige primalskrik, og et knippe tekster som står meget godt til musikken. Når det er sagt er han ikke den sterkeste vokalisten hva kommer til clean vokal, noe som blir litt for tydelig de få gangene stemmen får hvile.
De bekmørke brølene til bassist Fritz-Ragnvald Rimala Pettersen er tidvis passende og meget gode, spesielt når den komplimenterer Remis skrik. Litt for ofte derimot, som i det nevnte åpningssporet The Burning Bush Will Not Be Televised, så føles vokalen hans litt tvungen og unaturlig. Den er rett og slett ikke så kraftfull som en ønsker den skal være. Samtidig, i Black Liquid Marrow, konklusjonen til A-siden, er det nettopp hans stemme som hever en ellers streit låt.
Prestasjonene til hele bandet skal en ikke kimse av, og det er ekstremt stødig håndverk som ligger til grunn. Det er tight, og det låter bra. Samtidig er det litt for mange anonyme partier, som ikke tilfører særlig mye til verken albumet eller scenen. De mange gitarriffene som er hentet ut fra ekstremmetall 101 blir fort litt kjedelige, og det er rom for enda mer variasjon, spesielt tidlig i albumet. Samtidig så får man alt en kan ønske seg fra platas ganske klart sterkeste kutt, og dens tredje singel SoMe Riefensthal. En kruttsterk introduksjon, varierte og beintøffe trommer, og et helt nydelig gitarriff som står perfekt til strofen «So we dance to algorythms, we dance the night away». Her sendes i hvert fall mine tanker til gode gamle Selfmindead, som er med å vekke noen særs varme og gode følelser i et ellers mørbanket hode. Variasjonen som denne låta tilfører albumet er sårt tiltrengt. Selv om det hele låter beintøft og blytungt hele veien, så er det godt at vi endelig blir servert litt dynamikk og pusterom.
Når det kommer til sistesporet End Of, har vi et par ting å trekke frem. Låta skiller seg tydelig ut fra resten av albumet, og det seige og tunge riffet, akkompagnert av likesinnede trommer drar låta fremover. Det er også lett å dra en parallell til det svenske post metal-bandet Cult of Luna. Følelsen jeg sitter med etter et godt antall runder med denne låta er at den er sterk, men jeg har hørt den før, og da også enda bedre. Jeg setter stor pris på hva den prøver på, men den når aldri de store og episke høydene jeg skulle ønske. Remis clean vokal må ta på seg noe av skylda, men for det meste er grunnen at låta rett og slett blir litt for seig. Lyspunktene er derimot at Fritz' andrestemme virkelig kommer til sin rett i låtas siste fase, og at melodiene til syvende og sist er meget, meget flotte.
End of er et sterkt og innholdsrikt album, og det kommer til å få jevnlig rotasjon hos undertegnede fremover. Jeg sitter derimot igjen med en følelse av at ATTAN har enda mer å gi, og at det er noen ganske konkrete ting å ta tak i før de forhåpentligvis beveger seg inn i studio på ny. ATTAN går for ofte fra det briljante til det nærmest intetsigende, og selv om totalpakken er meget god, så er jeg ikke i tvil om at det kan bli enda bedre.
FLERE ANMELDELSER
Great Tide - Daywatcher
Kvalitet, kvalitet og atter kvalitet. Great Tide leker ikke, de feinschmecker det! >>
Sondre Lerche - Two Way Monologue - 20th Anniversary
Et av hans beste album, nå på vinyl med 4 eksklusive bonuskutt >>
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>