Richard Thompson har vel aldri utgitt noe dårlig album siden solodebuten i 1972, da han hadde forlatt folkrockbandet Fairport Convention. De 13 sangene på 13 Rivers er av høy kvalitet, med en del dystre tekster, glimrende gitarspill, stødig komp og mer rock enn pop i løpet av 53 minutter. Mens hans forrige album var akustisk, er dette innspilt med elektriske instrumenter.

Albumet starter med den melodramatiske, dystre The Storm Won't Come, som byr på en flott elgitarsolo. The Rattle Within har primitive rytmer og ei tekst som tyder på at 69-åringen innser at døden nærmer seg. Den hardtrockende Bones of Gilead har tøft arrangement, stakkato gitar og tekst med bibelske referanser.

Enda bedre liker jeg poplåtene Do All These Tears Belong To You og Pride, der særlig sistnevnte har herlig koring og refreng. My Rock, My Hope er en rørende hyllest til hans kone.

Plata når en ny topp på den sprudlende You Can't Reach Me og O Cinderella. Sistnevnte har et folkrockriff som Thompson kunne ha spilt med Fairport i 1969 og morsomme Askepott-referanser. Dette er fengende låter med strålende vokal og gitarspill.

Ikke alt på 13 Rivers er like bra som de nevnte låtene, og et par kunne godt ha vært droppet, men alt i alt har Richard Thompson levert et strålende album som blodfansen vil like og som kan skaffe ham nye fans.