Det vil si, jeg elsker bra popmusikk. Det behøver ikke å være komplisert eller krevende popmusikk, men håndverket må være der.
Og om en artist klarer å kombinere elektronisk eksperimentering, progelementer og synthlyd med fengende popmusikk, så er jeg i himmelen.
Og det er nettopp det Aurora gjør på andrealbumet sitt Infections of a Different Kind Step 1.
Du husker kanskje at det norske kritikerkorpset var enige om at førstealbumet hennes ikke helt innfridde forventningene hun hadde bygget opp til? Vel, de kan ta seg en bolle, for debutalbumet til Aurora var det beste albumet som kom ut det året.
Så hvordan er oppfølgeren? Mer av det samme?
Tja, litt av det samme. Men da på den måten at synging og vokalarrangement gjør at du skjønner med en gang at det er Aurora du hører på.
Og det å finne sitt eget lydbilde, uten å bli en av disse artistene som høres helt likt ut fra plate til plate, er en kunst!
Denne gangen har fingrene til Aurora vært mer med på miksebordet enn på forrige album, og det høres. I tillegg har hun utviklet seg både på tekstsiden og på låtarrangementene.
Åpningssporet Queendom er en herlig popperle, hvor alt du husker fra forrige runde med Aurora er på plass. Enya-aktige vokalarrangementer, masse herlig analogaktig synth og en fengende melodi som gjør at du tar deg selv i å smile og bli i godt humør.
Forgotten Love høres ut som noe som ble igjen fra debuten All My Demons… men siden den platen er så fantastisk bra gjør det ingenting.
Gentle Earthquakes leker seg med lyd, baklengsvokal og tema- og temposkifter. I det ene øyeblikk sårt, lavmælt og vakkert. I det neste hoppende morsomt ala Sigrid Raabes Strangers.
På All is Soft Inside, antagelig albumets beste spor, er vi over i et mer meditativt modus. Med strykere, engleaktig vokal og en monoton gammelan-instrumentert melodi i bakgrunnen blir det sykt, sykt vakkert. Låten er også veldig Bel Canto-aktig mot slutten, og du er overbevist om at dette er noe Anneli Drecker og Nils Johansen kunne ha levert fra seg på midten av 90-tallet.
It Happened Quiet er dels Imogen Heap, dels Björk, dels Enya og dels Julia Holter. Samtidig vet du at det er Aurora. Svært lavmælt og stille låt, med akustisk komp og strykere, samt masse vokaleffekter og kor.
Churchyard er låten Susanne Sundfør skulle ønske hun hadde skrevet, mens Soft Universe er litt mer over i Bel Canto-land, med avbrekk i instrumenteringen hvor Aurora gir deg flere «dette er pur Aurora»-øyeblikk.
Tittelkuttet til slutt er et svært lavmælt pianobasert stykke, og jeg har en mistanke om at det vil fungere enda bedre live enn på plate. Lydeksperimenteringen på slutten av sporet hever det, dog.
Og så er det slutt! Etter bare 33 minutter! En skal la lytteren sitte sulten igjen, men det får da være måte på! Nå har denne platen 1 i tittelen, og så langt er det ingen fysisk utgivelse av denne platen, så vi får håpe del 2 er like rundt hjørnet!
