Det har vært stille fra Chan Marshall i 6 år nå, men med Wanderer tar hun en ny retning og fyller et album med både empati og tyngde.
Borte er den elektroniske flørten fra til tider overproduserte Sun fra 2012. Med Wanderer møter vi igjen den litt soul/bluesy og minimalistiske Cat Power i hennes beste utgivelse siden klassikeren The Greatest.

Albumet åpnes med den (dessverre) litt for korte tittellåta, en slags intro i en en sår og vakker spøkelsesaktig acapella-innpakninig. Cat Power bruker stemmen sin i flere lag, noe som gir forventinger til et litt mer tradisjonelt lydbilde. Det er skjørt og nesten litt folksy.

Med Lana del Rey kunne det blitt et spennende samarbeid, men hun ender opp som et ganske så unødvendig tilskudd på Woman, såvidt hørbar i refrenget og med et og annet yeah og wut innimellom. Låta er dog nydelig i seg selv, og en slags feiring av identitet, feminitet og vissheten om å være fantastisk som man er. Reflekterende og ydmykt servert fra en artist som i over 20 år har vært en del av industrien.

Horizon hyller den familiære kjærligheten og er en lystigere affære enn resten av albumets dysterhet. På albumcoveret kan man også skimte sønnen hennes.
Med Stay gjør hun sin versjon av Rihannas hit, i en nedstrippet og hjerteskjerende pianoversjon som fort fremkaller både gåsehud og tårer.

Albumet er produsert av Chan i sin helhet, kanskje som et slags stikk til hennes forrige plateselskap som droppet henne i forkant av denne utgivelsen, noe som også gjenspeiles i låta In your face.

Med sin behagelige whiskey-stemme har Chan alltid vært forbundet med sine skildringer av hjertesorg. Hun er nærmest en ekspert på lengsel og tap i kjærlighet samtidig som hun er moden i utforskelsen av sine røtter. Wanderer er rett og slett en stille triumf fra en artist som hyller sin egen kreativitet .