Det kan være befriende med plater uten vokal eller tekst. I stedet for å streve etter å forstå tekstene i hjel, blir det mest å reise i sitt indre landskap, fremkalle mentale bilder og la stemningene ta over. Brødløs av Geir Sundstøl er ei sånn plate. Ved hjelp av bl.a. diverse strengeinstrument, perkusjon, stemningsskapende tablasspill og nydelig trompetspill av Nils Petter Molvær gir Sundstøl oss god reiseniste på vår indre reise. Noen ganger kan man tenke at dette er filmmusikk til en film som ikke er laget. En metatekstlig knagg å henge den ordløse musikken på, kan jo være Sundstøls forklaring på tittelen Brødløs. Det er et område i hjembyen Halden som rundt 2.verdenskrig fikk navnet Brødløs. Det var tøffe tider og mangel på mat, derav navnet.

Variasjonen i albumet er stort. Det skyldes delvis at låtene er forskjellig oppbygd, men også fordi det er et stort utvalg av instrumenter som er brukt på plata. Sundstøl spiller på alt som har strenger, men også andre instrumenter. Han har også med seg et lag med dyktige musikere som trakterer forskjellige instrumenter. Og det er både instrumenter som er godt kjent av meningmann, men også instrumenter som langt fra er vanlig i dagens musikkverden. Har du f.eks. hørt om Shulmerich handbells, National duolian, timpani, optigan eller cümbüs?



Musikken spenner vidt. Man får alt fra cooderske gitarpartier via meditative ambient-stemninger og mer jazzaktige vibber. A propos jazz: Den lengste låten på platen er to låter paret sammen. Det er David Bowies Warszaw og John Coltrane sin Alabama. En meget interessant - og vellykket - «medley». Det gir oss også et godt bilde på spennvidden i Sundstøls musikk og spennvidden i hva han blir inspirert av. Dette er den tredje soloplata Sundstøl gir ut, og det er bare å håpe på at mange får øynene opp for hva denne multiinstrumentalisten og gitarvirtuosen får til, for dette er musikk som har potensiale til å nå langt utover landegrensene.





Facebook-siden til Sundstøl